Motgift

Sett nedenifra

Hartley Ramsay (UK)

Av alle mine dager er det én som rager over og utenfor alle andre og som jeg kan beskrive som den viktigste dagen i mitt liv.

Coombe Springs, den frimandagen i 1957, var fylt til trengsel av tilhengere (seriøse og ikke) av læren til Gurdjieff og Ouspensky. Som meg var de invitert dit for å møte en som ble kalt Pak Subuh.

Hvem Pak Subuh var hadde vi ikke noen anelse om, men da vi kom sammen på gresset og i rommene i husets første etasje var det en vibrasjon av forventning som nesten var til å ta og føle på. Denne ble sterkere da John Bennett anmodet oss om å komme opp på kontoret hans i grupper på 30 for en innledende orientering. Så, mens vi gikk opp trappene forstummet all overfladisk prat. En smilende Mr. B. ventet på oss i sin store stol (han var en meget storvokst mann), og da vi alle hadde satt oss, hørte vi for første gang om Subud.

Jeg kan ikke huske detaljene, men kjernen i det hele var at Subud, en dyrebar gave fra Gud, hadde kommet til England, og at Bapak[3] (Pak Subuh), den første til å motta denne gaven, denne kontakten med Guds kraft, hadde blitt utpekt til å dele den med alle som ba om det, uavhengig av rase, tro eller hudfarge. Gud var ikke sekterisk. Subud var for menneskeheten, for å redde verden fra den tiltagende materialisme og la oss vende tilbake dit vi kom fra.

Det krevdes ingen spesiell trening, forberedelse eller studium for å motta denne kontakten, bare et oppriktig ønske om å tilbe Gud. Mer var det ikke. I alt tok det bare ca ti minutter, men til gjengjeld noen meget bevegede og forvirrende ti minutter, og som de fleste ting i Subud (som vi skulle komme til å erfare i tur og orden), fullstendig uventet.

John Bennett lot blikket gå rundt i forsamlingen. Hvis noen av de tilstedeværende, sa han, ønsket å motta kontakten denne ettermiddagen, kunne de skrive seg på listen som nå gikk rundt.

Et papirark med blyant kom meg i hende. Jeg undertegnet og sendte arket videre. ’Hva har vi å tape?’ hørte jeg noen si. Fiskerne i Galilea kan kanskje ha stilt det samme spørsmålet for 2000 år siden da de hørte ’Følg meg’ ble hvisket dempet inn i deres ører.

Vi marsjerte ned trappen helt ulikt måten vi kom opp på, litt numne til å begynne med, så tinte vi opp mens vi henvendte oss til hverandre for å stadfeste fakta, få som de var. ’Hvordan kan dette henge sammen?’ syntes alle å spørre. Maksimen i Arbeidet vi hadde fulgt var ’bevisst arbeid og forsettlig lidelse’. I den sammenheng hadde det ikke vært noen fri lunsj, ingen betaling uten innsats. Likevel var dette Subud fritt tilgjengelig for alle som ba om det, noe for ingenting, noe som nesten var blasfemi. Jeg ga mitt bidrag til debatten – med null virkning – som for mange av den gamle Gurdjiff-garden fortsatte i måneder, til og med i år.

To timer senere satt vi på gulvet, uten sko, slips, ringer, klokker og briller, utenfor spisestuen der Bapak og hans indonesiske hjelpere åpnet folk i et antall av 30 ca hvert førtiende minutt bak lukkede dører. De lydene som kom innenifra bidro lite til å gjøre oss mindre betenkte. Vi var de neste.

Det var sterk ettermiddagssol, men spisestuegardinene var trukket for. Strimer av lys gjorde at vi så tre eller fire skyggeaktige skikkelser like ved vindusfordypningen. Vi forsto at Bapak var en av dem. Han røkte sigar.

Vi ble spredt i en stor ring med armlengdes avstand. Bapak beveget seg inn i midten og sa noen få ord på indonesisk som han assistent Icksan oversatte. Jeg kommer aldri til å glemme dem:

’Lukk øynene. Slapp av. Hold ikke fast på noen tanker. Tro på Gud. Begynn.’

Jeg lukket øynene slik jeg ble bedt om og ble umiddelbart fylt av en glede som jeg aldri har følt, verken før eller siden. Ord ble ropt jublende inne i hodet mitt: ’Jeg er på hjemvei, jeg er på hjemvei’. Ordene ble gjentatt uten stans mens jeg begynte å gråte av lettelse, selvbebreidelse, takknemlighet, undring, tilbedelse. ’Jeg er på hjemvei’ – hver celle i meg responderte på ideen.

Rundt meg hørte jeg underlige rop og dunk av kropper som falt, stamping og synging og roping og lyden av løpende føtter – men jeg hadde mer enn nok å kjempe med enn å bry meg om det. Tid mistet enhver betydning. Så plutselig var det over. En stemme sa ’stopp’.

Vi var nå alle medlemmer av Subud, takket være Gud og takket være Bapak.

Forventningene før min neste latihan var høye naturligvis. Men det ble ingen gjentagelse. Intet skjedde. Og likeså for de neste 40 latihanene, sånn virket det iallfall. Så hjemveien kom til å bli en lengre reise enn jeg hadde forestilt meg, massevis av motbakker i elendig vær, uten veiskilt som jeg kunne tyde. Jeg hadde intet veikart og ingen American Express. Men jeg må si dette: det føltes godt.

Lister var alltid et trekk ved Coombe, slik det er i ethvert sivilisert fellesskap, fra Compostella til Underhuset. Seks latihaner pr aften (minst) og 30 medlemmer pr latihan ga totalt 180 når vi ikke tar med de som kom for sent og køsnikerne. Litt av en forsamling. Så seks lister ble hengt opp på oppslagstavlen i inngangshallen, og medlemmene ble bedt om å skrive seg på den latihanen de foretrakk.

Resonnementet var klart: hvis den første latihanen startet klokken 20, kunne den siste slutte klokken 23. Slik kunne det bli orden hvis alt inntraff presist. Men Subud-tid er ikke Greenwich mean time, som vi alle nå vet.

Videre, det slo aldri feil at minst 50 prosent av de tilstedeværende hver aften ville gå på den første latihanen klokken 20 (kanskje det var konene som insisterte). Som følge av det var det alltid et rush mot oppslagstavlen for å bli med blant de første 30 og til og med den andre eller tredje 30, når listene ble slått opp. Den trange inngangen ble i løpet av noen sekunder forvandlet til et rugbybasketak – der det på bunnen befant seg et medlem fra Manchester som med en kulepenn som ikke virket gjorde sitt beste for å skrive inn på den første listen navnene på femten av sine venner som ville ankomme senere.

Ved et tilfelle var det trusler om lynsjing.

Det er tvilsomt om Subud-organisasjon på dette nivå noen gang har vært verre i UK.

Det er en beretning i Varindras[4] vakre nye bok ’A Memoir of Subud’ der Bapak forklarer at Guds hjelp er nærmere enn vi tror, kanskje bare seks tommer unna – men vi må strekke oss etter den.

Jeg ble rørt av virkeligheten bak disse ordene, og jeg gjenopplevde noe jeg nesten hadde glemt, under de vanvittige, hektiske, spennende dagene på Coombe da hele verden syntes å bane seg vei til Bapaks dør. Etter den stormende åpningslatihanen[5] som jeg nevnte tidligere sto jeg som en statue i flere uker mens alle de andre danset som dervisjer, sang som helgener eller tumlet omkring som klovner. Jeg begynte å føle meg forlatt, en outsider, eller som det femte medlem i en kvartett.

Så, under en latihan i ’hyttene’ (prefabrikerte strukturer innkjøpt fra hæren for å kunne ta hånd om et økende antall medlemmer) så jeg meg selv på kanten av bratt skråning der jeg så over vide sletter mot en grenseløs horisont, lyssterk og avklaret.

På et tidspunkt kastet jeg et blikk oppover og så en gigantisk gylden skive som kom mot meg. Jeg strakte meg, og den kom nærmere samtidig som den ble mindre og syntes å tilpasse sin størrelse til meg. Da skiven ble bare noen fot i størrelse, svevde den like ved fingrene mine. På det tidspunkt sto jeg så høyt på tå jeg kunne og anstrengte hver nerve og muskel. Jeg strakte meg opp igjen, og skiven kom enda nærmere. I nøyaktig det øyeblikk mine fingre endelig fikk tak i kanten dens ytret jeg mitt første latihanrop.

I sjokk og overraskelse spratt øynene min opp. Og der, direkte foran meg, sto Bapak, bare noen tommer unna. Dette forårsaket et nytt sjokk, et nytt rop, og Bapak flyttet seg til et annet sted i rommet.

Ja – når Bapak sa at Guds hjelp er seks tommer unna, så mente han seks tommer. Jeg har sunget i latihanen bestandig etterpå.

I fem år med Gurdjieff hadde jeg ikke en eneste gang hevet stemmen for å bidra til delingen av ’arbeids’-erfaringer som var en så nødvendig del av gruppelivet. Nå, i latihanen ble jeg så høyrøstet at jeg ble forvist til ’O’-gruppen som besto av medlemmer hvis latihan var så støyende at de forstyrret de andre medlemmene. På den tiden syntes det meg å være en typisk engelsk (eller kanskje Coombe-sk) måte å løse problemet på, hvis det overhodet var et problem. Ikke noe annet Subud-land jeg visste om hadde ’O’-grupper. Det var som om de engelske forbandt tilbedelse utelukkende med kirker og klostre, eller var usedvanlig sensitive (noe jeg tviler på).

For utenforstående må ’O’-grupper ganske sikkert ha hørt ut som galehus, men ikke for ’O’-gruppere. Vi begynte å gjenkjenne hverandres musikk gjennom et stuvende fullt rom med en sjelden skarpsindighet. En ’O’-deltager husker jeg sa at mine ytringer i latihanen lød identisk som en av de forstyrrede og tilbakestående barn han tok hånd om til daglig – mens jeg selv begeistret forestilte meg som en skotsk Sinatra.

Mitt forhold til Coombe Springs før Subud ankom hadde vært preget av motstridende følelser. Noen ganger orket jeg nesten ikke gå gjennom porten og ofte snudde jeg. Likevel var det den personlige vennligheten som de personene som bodde der viste meg som hjalp meg i mine tidlige dager i Fleet Street. Særlig gjaldt dette John Bennett. Det var han som foreslo at vi hadde tepause sammen på hans kontor en gang i måneden.

Jeg opplevde huset på ukedagene som helt forskjellig fra hvordan det var i weekenden når arbeidsgruppene kom sammen, og hvert hjørne ble fylt med meningsfylt aktivitet. I stillheten og i den tomme haven la jeg mer merke til vellet av blomster og de gamle trærne og husets falmede sjarme, nå noe medtatt i kantene, der kong Edward VII var kjent for å ha boltret seg i sine beste dager. Det å komme direkte fra London til dette miljøet var en sjelden nytelse, og å høre på Mr. B. utdype temaer som sto mitt hjerte nær – Chartres, Rumi, St. Theresa – var en opplevelse som jeg alltid vil være takknemlig for. Hadde det ikke vært for slike øyeblikk ville jeg høyst sannsynlig ha sluttet i Coombe Springs-gruppene og således gått glipp av anledningen til å bli med i Subud og se og høre Bapak snakke mange, mange ganger.

En gang jeg ankom var kontoret tomt. Likevel kunne jeg høre Mr. B.’s stemme. Han befant seg utenfor vinduet der han lå rett ut nesten heldekket av hvite duer som spiste av hånden hans. Da han reiste seg opp for å hilse på meg, lettet duene også, et flagrende, spill av flaksende vinger som fanget solskinnet og sendte skygger som fôr rundt i taket. Han kastet opp i været en siste neve korn.

’Se’, sa han, ’se hva noen har gitt meg til min fødselsdag.’

Mr. B. løftet en radering som ennå ikke var innrammet fra bordet og holdt trykket, rammen og glasset sammen for å demonstrere virkningen. Det var ’Omskjæringen’ av Rembrandt, en intim familiebegivenhet der Josef holder det gråtende barnet på fanget for den aktpågivende gamle mannen som utfører operasjonen. Maria ber ved siden av dem. Med noen få riper på kobberplaten hadde Rembrandt trengt inn til sakens kjerne. En høyst spesiell dag.

Da Subud Chronicle ble startet, ba Mr. B. meg (og andre) om å hjelpe til, og dette syslet jeg jevnt med i mange år. Skatollhyllene i inngangshallen var det første stedet jeg kikket når jeg kom til latihan for å se etter et nytt nummer, og langsomt ble det etter hvert som månedene gikk knyttet kontakter rundt i verden med brødre og søstre i Subud i mange land som tok seg tid og krefter til å fortelle om hvordan Subud hadde kommet inn i deres liv, og om dramaet og begeistringen (som Coombe kjente alt for godt) når Bapak kom på besøk.

De tidlige Chronicles hadde mange svakheter, men hadde ofte en friskhet og uskyld som kanskje ikke var uten verdi. Midlene vi hadde tilgjengelig var minimale (slik de er helt opp til dags dato) – men det var maktpåliggende å etablere en slags kommunikasjonskanal for en stadig voksende Subud-verden. Det var like mange bonuser som ubehageligheter. Jeg ble tvunget til å interessere meg mer for alt som skjedde rundt meg. Navn og ansikter og historier kommer meg tilfeldig i hu:

- Bill og Eddie, gamle venner fra Glasgow-tiden og lidelsesfeller fra Evening Standard – og Marius også, blant de første som ble utnevnt til å være hjelper av Bapak på Coombe. Han trakk seg senere ut av Subud og var borte i nesten 20 år, ringte meg så med begeistret stemme for å fortelle meg at latihanen virket fremdeles, noe han hadde opplevd dagen før. ’Hvor’, spurte han, ’kan jeg finne en gruppe i nærheten?’ – så den milde Frank som satte sånn pris på latihanen at han aldri ville stoppe, og som fremdeles lager omhyggelig utførte bilder av Kristus-pasjonen – og vegetarianeren John som nølte på sidelinjen og så trakk seg unna fordi Bapak spiste kjøtt – og kjære Charles, den første redaktør i Chronicle, bokorm og født leksikograf med dokumentmappen alltid fylt med talløse papirlapper der han med sin karakteristiske skrift hadde notert ned indonesiske ord med oversettelse til engelsk – og Eddies venn Norman som hadde en utvekst på størrelse med en liten appelsin i hodet som forsvant etter at Bapak (i Australia) dukket opp ved sengen hans (på et sykehus i England) og hadde latihan med ham.

Så var det selvfølgelig den vakre Eva Bartok hvis mirakuløse ’helbredelse’ medførte at landets presse i en serie traumatiske uker beleiret Coombe, og fotografer og journalister skvatt som spurver ut og inn mellom buskene – og så den plutselige ankomsten av Sjafrudin, portrettmaleren som ikke kunne tegne hender og føtter, og derfor plasserte sine modeller i knehøyt gress med hendene enten i lommen eller bak ryggen – og ikke å forglemme Ike, nå en lærd professor i Oz, den fremste gitaristen i verden, og Paul som sannsynligvis var den verste – og Maria og Olivia, våre kjæreste søstre.

Velsignet være dem alle, hver Subud-åpning representerer en helt enestående Subud-historie.

Da jeg hørte at Bapak skulle reise tilbake til Indonesia, hadde jeg bare ett ønske, én tanke – hva må jeg foreta meg for å være sikker på at latihanen ville fortsette i meg, og at jeg ville være fornuftig nok til å fortsette med den. Det var nivået min forståelse var på.

Bapak hadde vært så nær oss i de siste månedene at jeg ikke kunne holde ut tanken på at han skulle reise. Hans siste foredrag på Coombe ble holdt i en nyoppsatt hall, fylt til randen, og mange måtte nøye seg med plass i garderoben under der de kunne høre Bapaks stemme gjennom en åpen dør. Jeg ankom tidlig og satte meg midt i fjerde rad rett foran Bapaks stol fast bestemt på ikke å gå glipp av et eneste ord, veiledende eller ikke. Beskjeden kom, klart og tydelig:

’Gjør deres latihan oppriktig og regelmessig to ganger i uken’, sa Bapak, ’og Gud vil gjøre resten.’

Etter at latihanen var vel etablert i oss, kunne vi gjøre en latihan i uken hjemme. En opplevelse på den tiden var for meg som et velkomment bevis for sannheten i Bapaks avskjedsord.

Det var en kjølig aften. Jeg skrudde på den elektriske ovnen i soveværelset og startet latihanen. Til å begynne med kom det en strøm av tanker i dialogform: I den senere tid hadde bilder av Jesus dukket opp i latihanen, og jeg syntes å sette spørsmål ved ekteheten av dem. Førte jeg meg selv bak lyset? Var det fantasien som løp løpsk? Særlig Jesus som statuett, utsøkt formet i alabast, omgitt av hvite fugler – dette var nok vel fantastisk? Mine tvil fortsatte å vokse, men så ble de plutselig stoppet. Jeg ble tvunget ned på kne på gulvet, og fra dypet av mitt indre kom svaret uttrykt med forbausende ettertrykk: ’Det er Jesus, det er Jesus!’¨

Jeg ble som en sten: stiv, kald, urørlig, livløs. Noe som var atskilt i meg betraktet opplevelsen med stor klarhet og uten følelser: Helvete må være slik. Og det viste seg å stemme. Foran meg, som på en storskjerm, kom munnen på et monster av en padde til syne der et skrøpelig menneskeben dinglet ut av munnviken. Et typisk klipp fra Hieronymus Bosch – ikke malt, men virkelig. Jeg rygget bakover av skrekk. Mens jeg gjorde det, ble jeg gitt å forstå at jeg måtte ned til helvete mange ganger før denne ekle padden ble forløst.

Under fortsettelsen av latihanen ble jeg oppmerksom på at det vanlige lille soveværelset der jeg knelte nå var fylt av et strålende hvitt lys fra en kilde hinsides. Jeg satt bak på helene mine med øynene lukket, men likevel vidåpne. Lyset var blendende og syntes gradvis å ta form av en grenseløs og mektig tilstedeværelse som raget over meg, gjennom taket og langt inn i natthimmelen over.

Igjen berørte jeg gulvet med pannen, og det kom en gryende (og uutholdelig) forståelse av at jeg var ved Jesu føtter. Der, foran meg, innen rekkevidde, men uten mot til å berøre ham. Jeg ble løftet opp, og mine armer ble stukket. Så mistet jeg bevisstheten.

Jeg føler det påkrevd, nå når tiden har kjølnet det hele, å be om tilgivelse for ethvert inntrykk av selvbedrag eller selvros (for å benytte Varindras treffende betegnelse) som dette kan gi når ord skal benyttes. Fordi jeg er blitt spurt, har jeg bare avlagt vitnesbyrd. Ikke noe mer.

Da jeg fikk anledning til å fortelle Bapak (under hans neste besøk på Coombe) noe av det som inntraff under den tidlige latihanen hjemme, roet hans svar ned mine stakkars tanker og følelser:

’Du ser Jesus når du oppriktig angrer.’

Tredve år senere, i juni 1987: igjen en tid for avreise, denne gangen for hele Subud-fellesskapet verden over.

Uten å vite hva som fant sted i Indonesia gikk jeg til sengs med en dyp overbevisning om at jeg kom til å dø. Det var som om en blytung vekt trykket på min sinnsstemning og som ikke ville bli borte. Jeg våknet om natten, overbevist om at enden var nær. Men jeg våknet om morgenen og spiste frokost som vanlig. Senere på dagen ringte Olivia og sa at Bapak var død.

Jeg mottok nyheten med ro, men det gikk opp for meg med en slags deprimerende overraskelse hva min opplevelse natten før hadde dreiet seg om. Jeg gikk opp i annen etasje, og latihanen startet og fortsatte i noen minutter. Ordene kom ut som en strøm, uoppfordret:

’Gud velsigne Bapak, Gud velsigne Bapak, Gud velsigne Bapak.’

Læreren over alle lærere

Vicki Gordon (UK)

Jeg var inne i denne guru-greia for ikke så lenge siden. Jeg hadde en lærer, en engelskmann faktisk, som en gang hadde vært elev av en guru. Han hadde selv en meget sterk og karismatisk karakter. I to år satt jeg både billedlig og bokstavelig talt ved hans føtter, hengiven, gjorde alt han ba meg om og absorberte alt han sa. Han lærte meg en masse, og jeg er fremdeles takknemlig, men han var ikke Gud, og en dag begynte det å gå opp for meg at han ikke var ufeilbarlig heller.

Ett år passerte, og jeg begynte å krible etter å se meg rundt – jeg spurte meg selv, var dette en prøve på min lojalitet? Til tross for all hans vennlighet og styrke ble jeg mer og mer klar over at han bare var et menneske og derfor temmelig lik resten av oss. Gløden forsvant fra mine øyne, og hans aura av hellighet og uslokkelige ånd begynte umerkelig å falme etter hvert som jeg begynte å tenke selv. Hans en gang imponerende sannheter syntes mer og mer å ta form av klisjeer, og hans enorme selvopptatthet ble urovekkende åpenbar. Og til slutt fikk jeg en dag følelsen av at han også kjedet seg litt og at han var ensom. Men på det tidspunktet spilte det ingen rolle, for jeg hadde funnet Subud.

Til å begynne med syntes det ikke å være noe spesielt, bare å gjøre en ting to ganger i uken, og deltagerne virket jevnt over kjedelige – men av en eller annen grunn klarte jeg ikke å holde meg unna.

Det å finne min guru hadde vært en plutselig og eventyrlig hendelse. Jeg hadde gått på noen forelesninger og hadde umiddelbart falt for det hele: mystisk, romantisk, hundrevis av unge mennesker rundt ham, de interessante klærne og perlene de hadde på seg, det harde fysiske arbeidet vi sammen drev med i weekendene, de høytidsfylte gruppemøtene og de rituelle morgenmeditasjonene. Jeg hadde elsket alt sammen – og hadde hørt til. Det hadde vært en opplevelse jeg lærte mye av. Helt til jeg begynte å tenke selv.

Min introduksjon til Subud var til sammenligning begivenhetsløs. Det var bare gradvis at jeg oppdaget at jeg hadde min frie vilje. Ingen fortalte meg hva jeg skulle gjøre, eller forventet at jeg skulle gjøre noe i det hele tatt. Utstafferingen – menneskene og stedet og hjelperne var alle så ordinære og provinsielle og utiltrekkende at jeg ikke følte meg knyttet til dem. Jeg gikk på latihan mer til tross for dem enn på grunn av dem.

Og jeg fortsatte å gå, trukket av en slags usynlig tråd som nappet meg i ermet hver mandag og torsdag ettermiddag og fikk meg inn på toget. De var forvirrende, de tidlige dagene da jeg var ny i Subud, og det hjelperne sa var så selvmotsigende at jeg ikke kunne tro et ord av hva de sa. Men jeg fortsatte å gå.

Mange år senere går jeg fortsatt, og fremdeles misliker jeg opplegget. Jeg misliker de lurvete lokalene, selvtilfredsheten til noen av hjelperne og platthetene til andre medlemmer, men i det minste vet jeg nå at jeg her har funnet det jeg har søkt etter hele tiden: retning, støtte og ledelse i mitt liv, og en levende følelse av Guds kraft inne i meg.

The Force, som den ble kalt i Star Wars. Den er i Subud; den er god og den virker. Og jeg er på vei: min egen vei, skreddersydd utelukkende for meg av en mild ånd og ikke av en menneskelig lærer.

Jeg antar at guruenes dager er talte, nå som hvert individ kan komme i kontakt med sin egen lærer, inne i seg selv, og Guds kraft, læreren over alle lærere.

På leting etter en følelse

Edwin Gussenhoven (Nederland)

Jeg nedstammer fra en gammel katolsk familie i Holland. I mine forfedres familier var det prester og nonner og produktive misjonærer som virket i Kina og Brasil. Min interesse for religion og min sensitivitet overfor steder der autentiske åndelige hendelser hadde inntruffet har jeg sannsynligvis arvet fra dem. Jeg følte en åndelig kraft i den katolske kirke, spesielt under nattverden.

Etter hvert som jeg ble eldre mistet jeg gradvis evnen til å føle denne kraften, men den forlot meg aldri helt, selv ikke etter at jeg var blitt voksen. Da jeg var ca 18 år, gjennomgikk jeg en intens religiøs fase og tilbrakte tid i forskjellige klostre. En gang, rundt jul, savnet jeg all moro og selskapsliv som pågikk hjemme. Dette gjenoppvekket imidlertid min overbevisning fra barndommen om at Den hellige ånd og kraften og ånden fra Kristus eksisterte. Jeg lengtet etter mer.

Ikke lenge etter besøkte min bror meg og proklamerte, ’Edwin, jeg tror på Gud, igjen, dypt, virkelig, som aldri før.’ Jeg ble veldig overrasket. ’Hvordan kan det ha seg, nå plutselig?’ spurte jeg. ’Jeg har funnet noe’, sa han. ’En gruppe mennesker som sier kloke ting og som det er godt å være sammen med’. Men jeg var oppslukt av behovet for en følelse av tilstedeværelsen av Kristus, ikke bare av mennesker hvor kloke de enn måtte være. Så jeg testet ham: Jeg spurte ham om han følte at det var en ekte Kristus-følelse der, blant dem. Han kunne ikke gi noe skikkelig svar på det, så jeg tenkte ikke mer på denne gruppen.

Jeg fant imidlertid ingenting for meg selv. Min bror syntes å være tilfreds med sin Subud-gruppe, og etter en tid insisterte han på å ta meg med til huset deres i Rotterdam. Der, da jeg gikk inn, kom jeg til å høre noen som sang Alleluia, Alleluia, meget vakkert. Sangen var så ren at den rørte meg, nesten fysisk, og jeg kjente igjen den følelsen av noe åndelig som jeg hadde opplevd så ofte som barn, i kirken. Men selv om atmosfæren i huset var god, og menneskene der var hyggelige og åpenhjertige, syntes alt å være så alminnelig, for alminnelig til å være det jeg var på jakt etter.

Jeg vendte ikke tilbake før etter nesten et år. Fremdeles hadde jeg ikke funnet noe. Men det kom et tidspunkt da jeg lengtet så sterkt etter å oppleve den samme følelsen igjen, den jeg hadde opplevd i Subud-huset, at jeg besluttet meg for å gå dit og slutte meg til de menneskene, for å få den følelsen igjen. Den følelsen, vet jeg nå, er latihanen.

Jeg har nå vært med i Subud i syv år, og jeg kan nå virkelig si, for meg selv, at jeg ikke bare har funnet hvor jeg hører hjemme, men også en bekreftelse på min religion. Når det gjelder min tidligere følelse av realitet og fullkommenhet knyttet til Kristus, finner jeg at det fullt ut svarer til innholdet i den ånd som jeg finner i Subud.

På muslimsk vis

Hameed Sourjah (Sri Lanka)

Det livet jeg levde før jeg kom til Subud var langt unna det som var ment for mennesket. Jeg drakk og fortsatte tørst nedoverbakke. Jeg visste lite om min religion, islam, og gjorde enda mindre med det. Kort sagt, i en alder av 44 var mitt liv på god vei mot en katastrofe. Jeg var klar over at jeg sto ved et fundamentalt veiskille, konfrontert med spørsmålet over alle spørsmål: Hva dreier dette livet seg om? Hvor i all verden går jeg? I det minste fortjente min hustru og mine tre sønner bedre omsorg og et bedre eksempel.

I et bevisst forsøk på å finne en ny retning, vendte jeg meg mot min religion. I Sri Lanka er dette en vanlig ting å gjøre. Etter å ha dukket ned i den bestemte jeg meg for å slutte å drikke. Når jeg først hadde tatt beslutningen, overvant jeg fristelsen, selv ved sosiale sammenkomster. Innsatsen som krevdes var, heldigvis, utholdelig. Det førte til en noe høyere bevissthet om måten jeg levde på og min families behov. Jeg begynte å gjennomføre de islamske bønnene fem ganger om dagen, fastet i Ramadhan og ba vedvarende om at Gud ville vise meg den sanne vei som førte til ekte rettskaffenhet.

Ikke lenge etter kom en god venn av meg til å ta opp emnet Subud. Han tilbød meg noe litteratur om det som jeg leste med voksende interesse. Resultatet var at han arrangerte et møte hjemme hos en hjelper i Subud.

Umiddelbart etter at vi kom begynte verten å snakke om Subud. Han snakket uttrykksfullt og sammenhengende i omtrent en og en halv time uten et eneste avbrudd. Under hele denne monologen merket jeg at noe helt usedvanlig skjedde. Jeg hadde gått dit med en rekke spørsmål jeg hadde tenkt å stille ham, men her ble alle mine spørsmål besvart, ett etter ett, uten at jeg behøvde å stille dem. Dette overbeviste meg om at jeg endelig var blitt vist den åndelige vei jeg skulle følge. Der og da ba jeg om å bli åpnet.

Som alle andre måtte jeg vente de standard tre månedene før jeg kunne åpnes. I løpet av den tiden skjedde det ting som jeg til å begynne med anså for å være sammentreff. Men da disse ’sammentreffene’ fortsatte hinsides enhver sannsynlighet, begynte jeg å forstå at veien var tilrettelagt for meg for å godta Subud fullstendig.

Morgenen etter åpningen våknet jeg med (for meg) en ny følelse av letthet og lettelse, som om en kolossal byrde var blitt løftet vekk fra meg. En følelse av vidunderlig ro fylte meg, og for første gang på mange år gikk jeg lykkelig på jobb. Jeg visste på en eller annen måte at gjennom min åpning, ved min mottagelse av roh ilofi (Den Hellige Ånd i kristen terminologi) hadde mitt gamle levesett blitt avsluttet for godt. Det er nå atten år siden ble jeg åpnet.

Dette er en ganske alminnelig historie, opplevd av mange, mange mennesker i Subud. Men gjennom latihanen er jeg blitt gitt styrke til min streben etter et rett liv, på muslimsk vis. Det er alt jeg noensinne har ønsket å finne.

Min vei til gjenfødelse

Abdus Salam Molla (Bangladesh)

Jeg er også muslim av fødsel, men fra Bangladesh. Mine foreldre var nøye med den rituelle praktisering (shariat) av vår religion, og min far passet spesielt på at barna skulle vokse opp slik som han. Han engasjerte en arabisk lærer som pleide å komme om morgenen, og mine brødre og søstre og jeg satt foran ham med bøker skrevet med det arabiske alfabetet. Slik lærte vi å lese den hellige Koranen, til tross for at ingen av oss ble opplært til å skrive eller snakke arabisk. Heller ikke forsto vi det. Det er en oppfatning i vår kultur at bare det å kunne resitere den hellige Koran på arabisk i seg selv er ganglig for oss i vårt liv og i livet etter døden.

I Ramadhan, som er fastemåneden, pleide min far å gå til nattbønn i moskeen. Det er en spesiell bønn som kalles Tarabi Namaj. Hele Koranen blir resitert i løpet av de 30 dagene i Ramadhan. Vanligvis blir en ferdig innen den 27. eller 28. natten i måneden, under ’kraftens netter’. Under bønnen står en i rekker og lytter til imamens koranresitering. Og jeg husker at mens jeg sto lenge i rekkene sammen med de andre, med lukkede eller halvlukkede øyne, skalv jeg som et kokosnøttblad i brisen

Etter å ha fullført grunnskolen og den videregående skolen, begynte jeg på universitetet. Slik som mine foreldre utførte jeg regelmessig de fem daglige bønnene og de andre formalitetene i islam. Jeg begynte imidlertid å få et alvorlig problem. Følgende spørsmål dukket opp: ’Hvorfor? Er mine bønner meningsløse? I så fall, hvorfor fortsetter jeg med dem?’

Disse spørsmålene rystet min tiltro til min religion. Det var en mørk tid i mitt liv, der vantro gjennomsyret all min tenkning. Men det var umulig å unngå det. Jeg begynte å søke etter grunner, etter svar.

Så jeg ble interessert i slike som var kjent som åndelig utviklede muslimer, eller ’sufier’. Jeg oppsøkte dem og stilte dem mange spørsmål. Men ingen av svarene tilfredsstilte meg. Noen av dem rådet meg til å be mer og mer, og sent på natten. Noen sa til meg at jeg burde gjenta for meg selv fraser så som Allahu Akbar, eller Sobhanallah, eller Alhamdullilah, eller alle tre av og til. Andre rådet meg til å resitere djikir.

Det var meningen at jeg blindt skulle følge disse rådene, uten spørsmål. Men min smerte var et annet sted, et sted de ikke kunne diagnostisere eller nå. Det jeg ønsket var å føle en respons fra den andre siden når jeg ba.

Hvorfor skulle det ikke være noen respons fra min skaper når jeg henvendte meg til ham? Var det fordi jeg ikke henvendte meg til ham med den rette holdning eller den rette form for tilbedelse? Men hvis det var slik, hvem kunne lære meg å be på rett måte slik at han ville svare meg? Eller var det ingen til å svare? Var alle mine bønner rettet mot en tom intethet? Var alt jeg hadde blitt oppdratt av min far til å tro helt feil? Men i så fall, hvorfor hadde da millioner på millioner av mennesker bedt til Gud i uminnelige tider frem til i dag? Og hvorfor og hvorfra hadde det kommet til jorden så mange vise, Guds budbringere, profetene, som hadde kalt menneskene til bønn?

Jeg var i total villrede. Jeg visste simpelt hen ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg begynte å reise til ulike sufi-helligdommer forskjellige steder for å finne svar og en måte å tilfredsstille meg selv. I Bangladesh hadde det til forskjellige tider kommet mange sufier fra andre muslimske land, og det er mange helligdommer som mennesker drar til for å be, for å be om den hjelp de trenger. I løpet av denne mørke tiden besøkte jeg de fleste av hva som betraktes som de hellige steder i Bangladesh, men fremdeles fant jeg ikke noe svar på mine spørsmål, og heller ikke hadde jeg ro i sinnet.

I 1971, mens jeg ennå var student, begynte frigjøringskrigen mot pakistanerne. Jeg deltok i krigen uten å be om mine foreldres tillatelse, for jeg visste at de ikke ville tillate meg å dra og kjempe. Jeg, imidlertid, tenkte at det ville være en sjelden anledning til å delta i mitt eget lands frigjøringskamp. Jeg trodde også at kampen mot de pakistanske herskerne var rettferdig. Hvis jeg ikke kjempet i denne krigen, ville jeg skamme meg overfor neste generasjon.

Et menneske som drar i krigen får en smakebit av livets bitterhet, og dette er aldri blitt visket vekk fra min bevissthet. Jeg så mitt liv meget objektivt for første gang, og med ny innsikt. Jeg så at både den medmenneskelige følelsen for vennen som døde i krigen ved siden av meg, og den brutale følelsen ved å drepe andre mennesker som vi betraktet som våre fiender lever sammen i det samme hjertet, under det samme kroppslige dekke. Én kule gjør alle like. Det mennesket som noen få minutter tidligere kunne le, synge og danse, ble stille og kaldt for alltid. Krig forvandler menneskets følelse til trøstesløshet.

Etter krigen, da landet var blitt fritt, vendte jeg tilbake til universitetet, fullførte mine studier og tok en dårlig betalt jobb. Igjen dukket det opp i meg uavklarte spørsmål. Hvorvidt jeg skulle be til Gud eller ikke, plaget meg spesielt.

I denne tilstand av forvirring, mens jeg en morgen hadde hastverk med å komme meg på jobb, så jeg en liten annonse i avisen vedrørende Subud-medlemmer. Selv om det var en uanselig notis, festet jeg mine øyne på den. Dersom jeg husker rett, alt annonsen sa var: ’Subud-medlemmer, vennligst kontakt postboks nr …

Ordet ’Subud’ ga meg en underlig følelse. Spørsmål dukket opp i mitt hode. Hva er dette? En organisasjon slik som Røde Kors? Eller en politisk organisasjon som bare var ute etter å fremme sin egeninteresse? Jeg ble meget nysgjerrig vedrørende denne annonsen og navnet ’Subud’, og dette fikk meg til å beslutte meg til å skrive til postboksadressen. Men av en eller annen grunn gjorde jeg det ikke. Neste dag, på samme tid, i samme spalte i samme hjørne i avisen, så jeg den samme annonsen. Jeg var forbløffet: hvorfor ble mitt blikk festet på dette? Denne gangen noterte jeg meg postboksnummeret og skrev til adressen samme morgen. Etter tre dager fikk jeg et svar som lød:

Takk for ditt brev datert 10. mars. Subud er faktisk et åndelig fellesskap. Jeg er nylig ankommet Bangladesh, og jeg rykket inn annonsen i avisen i håp om å få kontakt med mennesker som var blitt medlemmer av Subud her for flere år siden. Som svar på ditt spørsmål: Subud er en forening av mennesker som følger den åndelig øvelsen som kalles latihan. Subuds mål er rettet mot perfeksjoneringen av menneskesamfunnet forent gjennom tilbedelsen av Gud.

Subud er ingen ny religion, og inneholder heller ikke noen ny lære. Det er ingenting å lære eller å gjøre i latihanen. Subud er en opplevelse. Alt som kreves er en fullstendig overgivelse.

Den eneste kvalifikasjon som kreves av et potensielt medlem er en ekte og oppriktig intensjon om å følge den allmektige Guds vilje.

Rashid Rogers

Brevet interesserte meg. Selve ordet ’latihan’ var helt nytt og fengslende. Jeg ble meget ivrig ette å finne ut hva latihan var. Jeg skrev tilbake til Rashid Rogers og spurte om han kunne avse noe tid til meg, så jeg kunne treffe ham og spørre mer om ordene ’Subud’, ’latihan’, ’tilbedelse’ og så videre. Rogers skrev tilbake at han ville treffe meg.

Den politiske situasjonen i Bangladesh etter frigjøringen var da så forvirret at jeg inne i meg hadde en dypt forankret formening vedrørende utlendinger som arbeidet i Bangladesh. Jeg var av den oppfatning at de alle var politiske agenter, i ulike utgaver, så jeg var ikke i stand til å møte Rashid Rogers åpenhjertig. Jeg helte i retning av å stille spørsmålstegn ved hans motiver. Derfor, da vi møttes, stilte jeg ham en rekke spørsmål ut fra politiske, sosiale, religiøse og åndelige synsvinkler for å få et klarere inntrykk av hva slags menneske han var.

Da jeg kom hjem, tenkte jeg på ham og hans svar. Det han hadde sagt syntes å ligne på mine egne forestillinger, og jeg fant dem ikke uakseptable. Men jeg var ikke helt kvitt mine mistanker, så jeg møtte ham igjen, og igjen spurte jeg ham ut. Jeg fant ideen i Subud, at man underkaster seg den ene allmektige Guds kraft, skaperen av alt, å være den grunnleggende tro i islam, min religion! Så jeg spurte om å få delta i latihanen. Han ga meg tre måneder å vente, en periode hvor jeg kunne tenke tingene gjennom, og stille et hvilket som helst spørsmål jeg følte behov for.

Det var åpenbart at han ikke var ivrig etter å påtvinge meg sine egne ideer. Tvert i mot var han heller nølende – så jeg ble desto mer interessert. Og to og en halv måned senere, samtykket han i å åpne meg.

Den dagen som var avsatt for åpningen var det elendig vær, og byen var i kaos på grunn av stormen. Til tross for naturens ståk kom jeg frem til huset hans i tide og med full tiltro til min egen religion overga jeg meg så fullstendig jeg kunne til Guds kraft.

I løpet av den første uken med latihan, mottok jeg til sist svaret på hvorfor jeg burde be til Gud. Og til min dypfølte tilfredshet følte jeg at jeg var gjenfødt som en sann muslim.

Ut av kaos

Laura Bonnanno Hill

Som barn, opptil en alder av 16, hadde jeg vært en from katolikk. Men etter hvert som jeg vokste opp ble jeg lei av dogmer og påbud og hadde bestemt meg for at den Gud som katolikkene snakket om ikke eksisterte. Til tider var jeg på randen av total ateisme, men hadde på et vis konkludert med at selv om det var en slags ’Kraft’ i universet, så virket den ikke til min fordel.

Og nå var det 1969. Jeg bodde i Venice, California, en enslig trettiåring som var noe forvirret og som alltid følte seg ensom, selv midt i menneskemengden. Jeg hadde vært et utenbys medlem av den lokale Synanon-gruppen i omtrent et år. Synanon var en selvhjelpsgruppe, opplegget er beslektet med gruppeterapi – alle sitter rundt og snakker om sine problemer med andre medlemmer av gruppen som kommer med sine oppfatninger, forslag og generell konstruktiv kritikk. Jeg hadde, følte jeg, gjort noe fremskritt: Jeg kunne handle som om alt gikk greit. Men dypt inne, under det hele, visste jeg at noe manglet i mitt liv.

En varm natt i juli, etter å ha utført noe frivillig arbeid i Synanon frem til omkring midnatt, kom jeg hjem og gikk til sengs. Omtrent en uke før hadde lagt merke til en omstreifer utenfor soveværelsesvinduet. Denne aftenen hadde jeg en følelse av at det var noen utenfor, men som vanlig tok jeg ikke hensyn til mine instinkter.

Jeg hadde sovet i en time da jeg våknet. I løpet av et øyeblikk skjønte jeg at det sto noen ved siden av sengen. Jeg husker ikke slaget i hodet. Senere våknet jeg igjen, denne gangen liggende på gulvet i stuen med hodet ned, med munnen kneblet, med hendene bundet bak på ryggen og voldsomt blødende fra et sår i hodet. Min første tanke var: ’Hva i helvete er det jeg kommet ut for denne gangen?’ Jeg var voldtatt og ranet. Jeg var alene og ble truet med døden hvis jeg rørte meg før jeg hadde telt til hundre. Mens jeg telte lyttet jeg etter den sedvanlige knirkingen fra utgangsdøren som kunne fortelle meg om voldtektsmannen hadde gått. Men jeg mistet igjen bevisstheten og kom ut av tellingen, så jeg hørte aldri signalet.

Senere beveget jeg meg langsomt for å finne ut om voldtektsmannen fremdeles var i huset; han hadde forsvunnet. Gudskjelov for min nabo! Vanligvis gikk hun tidlig til sengs, men denne aftenen var hun sent oppe for å vente på at et av barna hennes skulle komme hjem. Hun hadde nettopp lagt seg da hun hørte at jeg banket svakt på døren. Hun ringte etter ambulansen og politiet, og jeg ble kjørt til sykehuset.

En dag eller to senere våknet jeg mens to leger sto og så på meg. Jeg hadde en finger i skinne, og hodet var halvveis barbert. Rester av hud og hår og knuste benbiter forårsaket av slaget mot hodet var fjernet gjennom hjernekirurgi. Legene fortalte meg senere at de var overrasket over at jeg hadde overlevd.

Denne hendelsen var på en måte en velsignelse i forkledning, et vendepunkt i mitt liv. Det startet en forvandlingsprosess i meg. Livet begynte å se annerledes ut. Mot min vilje var jeg glad for å være i live. Bevisstheten om at noe manglet ble sterkere. Det var som om det ’store smellet’ i hodet hadde åpnet en annen del av hjernen – det psykiske området. Forutanelser, som hadde vert en del av mitt liv i mange år i form av drømmer eller glimt, ble sterkere – det var først nå jeg begynte å feste meg ved dem.

Jeg begynte å lese med stor glød om hvordan en kunne utvikle disse evnene – for å finne ut hvorvidt dette kunne hjelpe meg til å få en slags orden i livet mitt. Likevel, hver gang disse bøkene kom inn på emnet ’det åndelige liv’, begynte jeg å kjede meg. Min eneste interesse var å utvikle ’Kraften’. Når jeg ser tilbake, innser jeg at jeg håpet å utvikle disse evnene delvis for å få makt over andre, siden jeg ikke hadde taket på mitt eget liv.

Det er vanskelig å leve og samtidig vite at det er noe som mangler, men uten å vite hvor det er eller hvordan en skal bære seg ad for å finne det. På den tiden var det ikke mange jeg kunne henvende meg til som forsto hva jeg virkelig mente. Jeg burde ha vært tilfreds fordi jeg hadde min helse i behold, ingen ettervirkninger fra voldtekten og hjernekirurgien, og en god jobb med brukbar lønn. Jeg var fremdeles involvert i Synanon, var med på ’spillet’, utførte frivillig arbeid, og hang mye omkring.

Men uansett hvor mye jeg prøvde å overbevise meg om det motsatte, følte jeg meg ikke tilfreds. Innerst inne, på undersiden av Synanons ’handle som om’, var det som om noe var uoppfylt. Jeg innså at jeg i mange år hadde løyet for meg selv. Selv om min atferd og mine holdninger absolutt hadde endret seg, var endringene i bunn og grunn overfladiske og hadde ikke berørt mitt innerste selv. Jeg var ikke i besittelse av den åndelige tingen som ville gi mitt liv balanse og ’indre mening’.

På denne tiden var Bill, et medlem av Synano-stammen, og jeg sammen om å gjøre en frivillig innsats i resepsjonen i Synanon-huset. Jeg hadde kjent Bill i omtrent et år. Han var gift, men hans kone deltok ikke i Synanon. Det var noe ved Bill som var utenom det vanlige. Mange av oss klarte ikke å finne ut hvorfor han i det hele tatt var der – han syntes å være mye mer samlet enn oss andre. Søndagsmorgenene var det ikke mye å gjøre i resepsjonen, så Bill og jeg diskuterte hva vi drev med utenom Synanon. Han var pianostemmer. Vi snakket om ’åndelige ting’, noe som var ganske uhørt i Synanon-kretser. Han var rolig og velinformert, og jeg satte pris på å snakke med ham.

En søndag ettermiddag satt en del av oss, Bill inkludert, og drakk kaffe, og samtalen kom inn på hvordan jeg hadde forandret meg til det bedre etter voldtekten. Flere hadde lagt merke til forandringer i mine holdninger, min opptreden, min innsikt og min evne til å spille ’Synanon-spillet’. Men da jeg sa at jeg fremdeles var utilfreds og nevnte min søken etter ’indre mening’, mottok jeg bare blanke blikk. Bare Bill forsto hva jeg forsøkte å si.

Etter at samtalen var dreid bort fra meg, mumlet Bill i øret mitt at han var med i en gruppe, en åndelig gruppe, der kjernen kunne hjelpe meg til å heve mitt vibrasjonsnivå (hva han enn mente med det – det var jo på 60-tallet!). Han tilbød seg å ta meg med til denne gruppen når jeg måtte ønske. Jeg så for meg mennesker som knelte i hvite fotside drakter foran et alter, til tross for at han ikke beskrev gruppen for meg.

Bill og jeg avtalte å komme sammen etter at jeg hadde flyttet til en ny leilighet. Jeg hadde selvfølgelig flyttet vekk fra der jeg bodde da jeg ble voldtatt. Jeg flyttet igjen nå fordi jeg hadde blitt utsatt for innbrudd to ganger i den siste måneden. Det hadde vært litt av et år!

En ettermiddag hentet Bill meg etter jobben. På vei til Subud-huset (han hadde endelig fortalt meg navnet på gruppen) ga han meg noen forklaringer, om å snakke med hjelperne og den sterke vibrasjonen jeg kom til å føle og litt om Bapak. Hodet mitt fant ikke noen mening i noe av det, men noe inne i meg syntes å respondere. I det øyeblikket jeg gikk inn i Subud-huset visse jeg med hvert åndedrett, med hver tanke, med hvert grann av meg selv at jeg var ’Hjemme’, og at jeg var blitt ledet til den universelle kraften via alle vanskelighetene i mitt liv, hver tomme av veien. Tre måneder og to dager senere ble jeg åpnet og siden da har jeg aldri følt meg ensom eller alene. Jeg har funnet min vei tilbake til Gud, og endelig kan jeg si at jeg i sannhet er en annerledes person som lever i den samme kroppen.

Bli klar for Subud

Livingston Dodson (USA)

En aften i januar 1960 parkerte jeg bilen vis-à-vis den gamle Odd-Fellows-bygningen på South Hope Street i sentrum av Los Angeles, og min kone, Vita, og jeg gikk over gaten. Vi holdt hverandre i hendene, for å støtte hverandre i tanken på den ukjente erfaringen som ventet oss. Jeg var oppmerksom på at ved å gå over gaten gikk vi også over en terskel i våre liv. Jeg sa til henne: ’Det kommer til å bli OK. Jeg er sikker på at Subud er det vi har lett etter.

Det var denne aftenen vi skulle åpnes, etter å ha ventet i seks måneder som ansøkere. Vita forsvant sammen med damene, og jeg fant meg selv sittende sammen med omtrent syv andre menn som også skulle åpnes, og fem mannlige hjelpere. Vi ble gitt anledning til å stille hvilke som helst spørsmål i siste øyeblikk, om hva som helst som vi ikke hadde tenkt på i venteperioden.

Jeg hadde ett. Det hadde gått opp for meg at det kunne hende at jeg ikke ville merke noen innflytelse eller kraft eller oppleve noe som helst under ’åpningen’. Min intuisjon sa meg at hvis det hendte, skulle jeg ikke felle noen dom over Subud eller over meg selv fordi jeg var blitt fortalt at latihanen er en gradvis erfaring som utvikles over tid. Så jeg sa til hjelperen at jeg følte at hvis jeg ikke følte noe den første aftenen, så skulle jeg ikke bry meg om det og vende tilbake for flere latihaner senere. ’Er det den rette holdning?’ spurte jeg. Da han svarte ’Ja, du vil bli åpnet enten du merker det eller ikke’, følte jeg meg lettet; jeg behøvde ikke føle noe som helst. Det var intet av betydning som avhang av min egen opplevelse av prosessen. Jeg var da klar til å gå inn i latihanhallen sammen med de andre mennene.

En ting som hadde gitt meg en viss tro på at kraften knyttet til Subud var reell var en opplevelse jeg hadde hatt som ansøker. En ettermiddag hadde jeg sittet og drukket kaffe etter et ansøkermøte med to hjelpere;: Earl Robinson, eldre med et distingvert utseende, toppsjef i sitt eget firma, og Karl Schaffer, en ungkar på litt over tredve.

Jeg husker ikke hva vi snakket om. Det jeg husker er at jeg tidlig i samtalen hadde blitt intenst bevisst en innflytelse eller kraft som syntes å utgå fra disse to mennene, til tross for at de ikke viste noe tegn på at de var oppmerksomme på det. Denne kraften hadde natur av en slags delikat parfyme, bortsett fra at jeg ikke sanset den med nesen, men med hele mitt vesen.

Jeg viste ikke noe tegn på at noe var utenom det vanlige, men bare fulgte samtalen, skjønt denne innflytelsen gjorde at jeg følte meg meget nær disse to mennene, som om kraften tillot et dypere fellesskap mellom våre indre. Siden vi var ’i fellesskap’, var det ikke noe behov for og heller ikke noe ønske om å snakke om det mens det pågikk. Følelsen av denne innflytelsen eller kraften syntes å fortelle meg alt jeg allerede visste om Subud; den formidlet informasjon på et vis, noe som ikke kan sies om vanlig parfyme.

Noen måneder etter at jeg var åpnet fikk jeg endelig anledning til å fortelle Earl om denne opplevelsen og spurte om han hadde merket noe den gangen. ’Nei, ikke bevisst’, sa han, ’men det lyder som om du mottok latihankraften gjennom oss. Den pågår i oss hele tiden, enten vi er klar over det eller ikke’.

Det hadde faktisk tatt meg seks måneder å bli åpnet – istedenfor de vanlige tre. Som ansøker var jeg blitt fortalt at ventetiden i seg selv var meget viktig fordi den var en forberedelse til Subud. De sa at det skjer endringer i en i løpet av denne tiden for å gjøre han eller hun klar for opplevelsen av latihanen. I mitt tilfelle kan jeg innestå for riktigheten av det. Jeg tror at Gud hadde et vanskeligere klargjøringstilfelle enn for de fleste andre. De fleste av mine seks måneder gikk med til å være en ansøker.

Det som hendte var følgende: Sommeren 1959 fant jeg en bok i en bokhandel nær Los Angeles. Jeg ble oppmerksom på den fordi jeg kjente til forfatteren John Bennett fra hans tidligere skrifter om Gudjieff-bevegelsen. Jeg undret meg på hva betydningen kunne være av bokens tittel, Concerning Subud. Likevel kjøpte jeg boken og begynte å lese omslagsteksten i et forsøk på å finne betydningen av ordet ’Subud’.

Åtte år tidligere hadde min kone og jeg hatt et kort møte med Gurdjieff-Ouspensky-gruppen i New York City. Vi hadde hørt noe om hva denne bevegelsen var og hadde fått en følelse av ’smaken’ på det liv som å følge en slik esoterisk vei ville medføre. Vi hadde også konkludert med at det ikke var vår vei og forlot møtet. I mellomtiden hadde vi hørt om John Bennett. Selv på det tidspunkt ble han av de mer konservative miljøer innen Gurdjieff-systemet sett på som litt av en fribytter og opprører. Likevel var han i høy grad en av lederne og hadde sine egne trofaste elever i England. Nå var han her igjen, åtte år senere på omslaget til en bok, der han proklamerte at en ny sol hadde steget opp og at duggen på gresset som var Gurdjieffs arbeid var i ferd med å fordunste i prosessen.

Lunsjpausen var over og jeg vendte tilbake til kontoret – men hadde ennå ikke klart å tyde innholdet i selve boken. Likevel visste jeg at hva nå enn dette Subud dreide seg om, så var det akkurat det min kone og jeg aktivt hadde vært på utkikk etter siden 1951. Jeg fikk en spesiell følelse bare av å se på ordet ’Subud’. Det føltes som blå himmel, tomhet, renhet, og noe annet – den følelsen du får når du møter en fremmed og innser at du på en eller annen måte har kjent ham i lang tid uten å vite hvor eller når.

Plutselig følte jeg en kribling av frykt, frykt for at selv om Dette Er Tingen, så hadde jeg ingen idé om hvordan jeg skulle gå frem, om hvordan jeg skulle finne det. Jeg hoppet ut av bilen igjen og gikk tilbake til bokhandelen med et svakt håp om at han som hadde solgt meg boken kanskje visste noe. Det gjorde han, og det forbløffet meg. ’Å ja’, sa han nøkternt. ’Det er faktisk en gruppe her i Los Angeles som praktiserer latihanen. Jeg har adressen. Her er den.’

To aftener senere oppsøkte Vita og jeg denne adressen, og da vi nærmet oss huset var det to menn utenfor som beroliget oss ved å spørre vennlig, ’Ser dere etter Subud?’. Det var første gang jeg hørte ordet uttalt og innså at jeg hadde tenkt ’Soobud’, men de sa ’Soobood’. Måten de sa det på tiltalte meg mer.

På den måten kom vi til å delta på det første ansøkermøtet. Det var omkring 30 tihørere der som stilte spørsmål til fem eller seks andre som øyensynlig allerede var med i Subud. Noen svarte på individuelle spørsmål, mens andre ga korte vitnesbyrd om deres opplevelser i Subud hittil. Alle hadde gjort latihan i mindre enn to år, og noen av den bare i noen få måneder.

Da møtet brøt opp, henvendte jeg meg til en av hjelperne med et problem i forbindelse med å bli med i Subud. Jeg forklarte at dette var første gangen jeg hadde kommet og at jeg ikke så hvordan jeg kunne fortsette siden nettopp denne dagen hadde firmaet mitt informert meg om at jeg ville bli overført til Pennsylvania for en ny kontrakt uten avslutningsdato. (Det er vel unødvendig å si at jeg syntes Gud hadde vært urettferdig mot meg.) Hjelperen sa, ’Vel du kan alltid begynne ansøkerperioden når du kommer tilbake.’ Jeg takket ham og spurte ham hva ’han trodde det hele betydde’. Jeg ble slått av hans svar: ’ Det ser mer og mer ut for oss at det må ha vært omtrent slik for de tidlige kristne.’

Vita og jeg flyttet til Mechanicsburg, Pennsylvania, slik at jeg kunne begynne å arbeide på et nytt prosjekt for The Naval Supply Depot. Sjefen sa til meg, ’Du kan reise hjem med en gang du er ferdig med jobben. Så det er opp til deg når det vil være.’ På grunn av mitt sterke ønske om å bli med i Subud var jeg motivert for å arbeide så hardt som mulig. Jeg arbeidet meg bokstavelig talt tilbake til Los Angeles. Det var som om jeg var blitt skylt vekk fra stranden av en tidevannsbølge og måtte nå kjempe min vei i livet for å nå tilbake til stranden.

På den tiden tok jeg toget til New York der jeg var blitt fortalt at Bapak skulle holde et foredrag. Men da jeg endelig fant bygningen, ble jeg fortalt at Bapak bare traff personer som allerede var åpnet. Jeg tenkte, ’Gud, nå vet jeg at du forsøker å holde meg vekk fra Subud.’ Det syntes å ikke være noe annet å gjøre enn å dra hjem og fortsette med å arbeide meg tilbake til Los Angeles. Alt virket veldig ’mørkt’ for oss i Pennsylvania, og vi følte oss veldig alene.

Endelig var mitt arbeid over, og vi returnerte forventningsfulle hjem til California. I stor spenning fant vi ut tid og sted for det neste Subud ansøkermøte. Vi antok at vi nå kunne begynne vår ansøkerperiode og kunne bli åpnet om tre måneder.

Meget snart gikk det opp for meg at det ikke kom til å gå så greit. Vi drog av gårde til møtet i sentrum av Los Angeles, men på en motorvei der 95 km i timen regnes som en hastighet som passer bare for det langsomme høyrefeltet begynte trafikken å sakne ned mot krypefart. ’Hva er det som skjer?’ spurte vi hverandre. På det tidspunktet da vi allerede var femten minutter for sent ute for møtet, hadde trafikken stoppet helt opp. Det var km etter km med biler som sto stille, både foran og bak oss. Det var ikke noe annet å gjøre enn å vente.

Jeg satt bak rattet, og vi snakket om det som hele tiden hendte oss. ’Dette er nifst’ var vi enige om. ’Vi kommer ikke til å rekke Subud-møtet, og vi er heldige hvis vi i det hele tatt kommer oss hjem i aften.’ I det øyeblikket fikk jeg min første innsikt i Subud-prosessen. Jeg fikk den via en tankerekke omtrent som følger. ’Gud, jeg ser at bare ved å ville er jeg ikke i stand til å komme en døyt nærmere Subud. Fra nå av skal jeg holde opp med å ville det. Hvis du ønsker at jeg skal bli med i Subud, og hvis det faktisk er din vilje for oss begge, må det være du som ordner det. For jeg gir opp.’

Følgende uke var tiden inne for det neste ansøkermøte. Magi! Vi brydde oss ikke lenger om hva som ville skje, så ingen problemer oppsto. Dessuten syntes hjelperne så synd på oss at de ga avkall på kravet om å være ansøkere i de tre kommende månedene. De sa at vi kunne åpnes følgende uke. Det var først senere at jeg fant ut Subud betyr ’Underkastelse under Guds vilje’. Vi hadde vært ansøkere hele tiden, men først da vi kom til det punkt hvor vi opplevde ’underkastelse’, var vi endelig klare for å bli åpnet.

Under åpningen, etter ordet ’Begynn’, begynte diverse hjelpere å synge og ytre uforståelige ord. En harmoni av lyder steg og sank, stoppet, begynte igjen eller ble avbrutt av stillhet. Så langt jeg skjønte uten å åpne øynene var alle vi ansøkere stille. Jeg følte ikke noe særskilt, men kjedet meg ikke. Jeg følte meg bare trygg, avslappet og lykkelig. Det hele syntes å pågå i en evighet. Endelig sa noen ’Stopp’, og jeg åpnet øynene og så meg rundt. Min første latihan var over. Hjelperne kom bort til oss og sa ’Velkommen til Subud.’ Jeg var formentlig, og endelig, åpnet.

DEL II

Erfaringer: Smaksprøver på ting som vil komme

Kontakt med livskraften

Miriam Althea Snow (UK)

Endelig kom den dagen jeg skulle åpnes. Det var mars 1964, og jeg skulle bli medlem av Subud-gruppen i Cheltenham, England. Jeg sto inne i en sirkel av omtrent tolv damer og lyttet med lukkede øyne til ordene som ble uttalt av en av hjelperne. ’Vi er hjelpere i det åndelige fellesskapet Subud, og vi står som vitner til ditt oppriktige ønske om å tilbe den allmektige Gud.’

Til å begynne med hendte det ingenting, akkurat slik som jeg hadde ventet. Fra alle kanter i rommet hørte jeg underlige lyder og rop, dunk og sukk, og ikke noe av det syntes å være det minste hellig. Likevel, ikke lenge etter fant jeg meg selv på kne på teppet. Like ved meg stønnet og jamret en hjelper hvis stemme jeg gjenkjente, og jeg følte meg forferdet over at det var på grunn av mine synder og feiltrinn. Rett bak meg hørte jeg en sjokkert tynn stemme, lik Den Hvite Kaninen’, som sa, ’Å kjære! Å kjære!’ og ’Nei, nei, å nei!’ Da var det noe i meg som ble vekket og som så å si sa til meg, ’Men dette er ikke måten – å trekke seg tilbake. Vær åpen og mottagelig! Si ja, ikke nei, til Gud.’

Jeg hadde selvfølgelig ikke til hensikt å si noe slikt, jeg forsøkte bare å være åpen og mottagelig. Så, plutselig, hørte jeg min egen stemme rope høyt, igjen og igjen, ’Ja. Si ja til Gud! Si ja til Gud!’ mens en veldig bølge av en varm og godgjørende kraft, lik en mildt prikkende elektrisk strøm, skylte inn i meg, og mine armer ble spredt vidt for å motta den mens de ble slynget frem og tilbake av seg selv. Den nydelige syngingen fra den samme hjelperen uttrykte nå min glede og lykke. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge det varte før det ble sagt ’Stopp’, for jeg var vugget inn i en indre lykksalighet. Etterpå var det en som bemerket, ’Du ble åpnet nesten med en gang’, og jeg undret meg vagt over hvordan hun kunne vite det.

Jeg kom meg hjem i den samme oppstemte og lykkelige tilstand. Min mann og min mor var begge ute, og jeg var glad for å kunne sitte alene en stund, uten tanker eller ønsker, ennå i et bad av denne fullstendig nye følelse av absolutt tilfredshet og fred. Jeg husker at jeg klappet katten og hunden med en uvant ømhet, og håpet at følelsen ville vare. Men etter et par timers tid ebbet følelsen av lykksalighet ut. Jeg var tilbake i det normale. Jeg klarte ikke å analysere min opplevelse. Alt jeg visste var at noe evig betydningsfylt var skjedd med meg, men hva det var og hvor det ville føre meg kunne jeg ikke si. Jeg var ’i Subud’, og det var nok.

Til min overraskelse skjedde det ikke noe særlig med meg på neste latihan noen dager senere, bortsett fra at jeg var helt tilfreds med å hvile i denne nye atmosfæren, og den halve timen forløp overraskende kvikt. Det var på samme måte med latihanene i de neste tre månedene. Noen ganger fant jeg at jeg nynnet mens jeg hørte all syngingen og alle lydene fra latihanen rundt meg. Fraser fra salmene kunne gå gjennom hodet mitt, eller jeg kunne finne meg selv i en muslimsk tilbedende positur på teppet, eller jeg kunne ligge utstrakt, behagelig og avslappet, uten å ønske å bevege en muskel. Jeg gjorde aldri noen ufrivillige bevegelser, følte ingen vibrasjoner (hva nå de måtte være). Jeg var bare lykkelig og ble mer vant til de underlige lydene fra noen av de som gjorde latihan – likevel var jeg som oftest glad når alle stoppet og vi alle plutselig ble sammen innhyllet i en dyp stillhet.

Tidlig i juni dro min mann og jeg på en to ukers ferie i Cornwall. Vi tok vår border collie med oss og nøt de nydelige buktene og klippeturene mellom Lamorna og Land’s End. For første gang prøvde jeg å gjøre latihan på egen hånd. Her var det helt fredelig, men likevel skjedde det ikke mye. Det var som å dukke inn i et mørkt intet. Men på slutten av hver halvtime, som syntes å regulere seg selv, så jeg meg selv i soveværelsesspeilet og så at noe indre hadde funnet sted. Mine øyne fortalte meg det. Og i et øyeblikk eller to kunne jeg føle en kribling i føttene som et vagt ekko fra den kraften jeg hadde følt da jeg ble åpnet.

Første gang jeg deltok på en Subud-samling var på et konferansesenter i Swanwick ved Derby sommeren 1964. Det var bare en liten uformell Subud-sammenkomst med omtrent 50 medlemmer som varte i fem dager. Jeg kjente bare noen få der, men det var så mye vennlighet, og det var en fornøyelse å se ansiktene til så mange nye Subud-søstre og brødre, og se lyset og gløden i noen ansikter og øyne, noe som var en bekreftelse på det ubeskrivelige og på det som jeg hadde ønsket meg.

I den første latihanen i kapellet fant jeg meg selv på kne mens alle de underlige nye lydene bruste rundt meg fra de andre som sang og ropte og messet, og til min overraskelse begynte plutselig tårene å strømme nedover kinnene. Sammen med dette kom det en følelse av dyp forløsning og velsignelse. Det var som om jeg knelte foran Noen som visste alt om meg, og tanken kom, ’Var det slik med Maria Magdalena da hun befant seg foran mannen fra Nasaret, overveldet av en kjærlighet hun aldri hadde opplevd før?’ I resten av latihanen fant jeg meg selv i en høyst komplisert kroppsstilling, nesten stående på hodet, likevel uten at det føltes anstrengende, og med en nesten triumferende følelse av at jeg hadde oppnådd noe virkelig riktig og tilfredsstillende.

Den tredje ettermiddagen bestemte jeg meg for å ikke være med på noen av de arrangerte turene, men å lytte for første gang, i biblioteket, til et lydbånd med et av Bapaks foredrag. Inntil da hadde jeg lurt på hva godt det kunne komme ut av å sitte og høre på massevis av uforståelig indonesisk, bare avbrutt innimellom av korte engelske oversettelser. Hvorfor ikke bare oversettelsene? Men jeg hadde en overraskelse i vente. Båndet hadde allerede begynt da jeg åpnet døren og listet meg inn i det stille rommet der omtrent et dusin satt avslappet, og så hørte jeg den fyldige, kloke stemmen til Bapak for første gang.

Det å høre det båndet markerte noe nytt for meg. Inntil da hadde jeg hatt en tendens til å føle at Bapak og hans forklaringer om åndelige emner ble vist vel mye respekt og hyllest. Nå forsto jeg i mitt indre, og det gledet meg.

Til tross for alt dette følte jeg meg, på denne min første opplevelse av en Subud-samling, noe urolig, nesten ensom og sulten på et eller annet, i tvil, og på utkanten av tingene. Ikke noe særlig syntes å skje med meg i latihanen etter den første i kapellet, og jeg kom ut og lurte på hvordan det var mulig at all denne støy og ståhei kunne kalles tilbedelse.

Jeg antar at jeg var overtrett etter en anstrengende tur i den virvlende tåken i Derbyshire Dales. Jeg vet at jeg kom ut fra kapellet ulykkelig og fylt av tvil. Jeg gjemte meg bort i en liten hule, trykket hodet mot det kalde fjellet, så utover de fredelige grønne markene og følte meg gradvis bedre. Men på rommet mitt ba jeg fra hjertet, ’Hvis Subud er riktig og godt og hellig, vis meg det slik at jeg blir overbevist. Gi meg et tegn. Og hvis det ikke er så, vil jeg forlate Subud, rett og slett. Det lover jeg.’ Så glemte jeg det hele og ble i godt humør igjen.

Etter kveldslatihanen neste dag, da vi igjen satt stille og fredfylt i stolene langs veggene i kapellet, spurte en av hjelperne plutselig, ’Vil dere alle være med å forsøke litt testing[6] før vi gir oss?’, noe som ble møtt av en samtykkende mumlig. Jeg lurte på om det var meningen at jeg skulle delta i dette mysteriet siden jeg var så ny. Likevel stilte jeg meg opp sammen med de andre. Hjelperen spurte, ’Hvordan er det når svaret på et spørsmål er Ja?’ Jeg var ikke engang sikker på hva som var ment, men armene mine syntes å forstå, for de hevet seg litt som en slags indikasjon på bekreftelse sammen med en følelse av letthet. For ’Nei’ sto jeg bare stivt med knyttede hender. Etter å ha ledet oss gjennom noen steg, spurte hun om vi hadde noen spørsmål eller problemer vi ønsket å teste. Plutselig følte jeg at jeg hadde et virkelig presserende spørsmål å stille. Og jeg spurte, noe snublende, ’Denne kraften i Subud – er den Kristi kraft? Er den lysets kraft?’

Vennlig svarte hjelperen, ’Kom inn i midten og spør selv.’ Så der sto jeg og stilte mitt store spørsmål, nesten skamfull over min dristighet, men passiv og åpen for hva som kunne skje. Umiddelbart ble jeg grepet av den samme sterke velgjørende energien som hadde manifestert seg under åpningen, bare at denne gangen fikk den armene mine til å piske opp og ned i en voldsom fart mens lungene pumpet luft inn og ut i ukontrollerte gisp så fort at jeg følte meg som en liten fisk som var trukket opp av vannet, som dinglet hjelpeløst, druknet i en ny atmosfære. Jeg husker at jeg begynte å tenke vilt, ’Hvorfor gjør hun ikke noe for å stoppe det?’ Og så, like plutselig, ble jeg fri igjen og ble satt ned, noe fortumlet og ustø, men med alle mine tvil forduftet, og der glede og lettelse sivet inn i meg til fulle.

I de neste tre månedene fortsatte de regulære halvtimes-latihanene to ganger i uken uten spesielle opplevelser.

Syvende oktober 1964 er en dato som alltid vil peke seg ut blant mine Subud-minner. En av de kvinnelige hjelperne på latihan den aftenen var kommet tilbake fra Wolfsburg der hun hadde vært til stede på foredrag som Bapak holdt på sin verdenstur. Jeg følte umiddelbart en forskjell blant oss, en ny strøm av liv og energi. Den hjalp meg til å føle avslappet og mottagelig, og i en halvt knelende posisjon fant jeg meg selv svaiende rytmisk fra side til side mer og mer intenst. Og plutselig, til min forbløffelse kom det en strøm av merkelige ytringer på et eller annet fremmed språk ut av munnen, og en eller annen som var fylt av arroganse og mektig kraft, sprang frem og spankulerte rundt i rommet i det kommende tussmørke mens han erklærte sin overlegenhet og formidable styrke og sin fryd over den materielle verden – en Goliat som spottende utfordret hjelperen som sto rolig som gutten David med sin lille slynge og fem små stener.

Følelsen av frodig liv og ubegrenset makt var berusende og herlig. Jeg var ikke lenger meg selv – men en tidløs mann, mørkhudet, nesten naken, nesten syv fot høy og med voldsom styrke og fysisk vitalitet. Det var som å komme tilbake til livet som ’meg selv’ for hundrevis av år siden. Og jeg nøt det storlig uten tanke på det 20. århundre eller noe slikt. Jeg minnes at jeg strakte ut armene og kalte noen ’Bwana … m’Bwana … ’ med fryd, glede og ærbødighet.

Og så var det over. Jeg var fem fot og en halv tomme høy igjen, skjelvende av reaksjonen, og sa halvt leende, halvt anklagende til hjelperen som var kommet tilbake fra kontinentet, ’Hva var det du brakte med deg fra Bapaks besøk?’

Vel, noe lignende skjedde aldri igjen, men fra da av har jeg hatt mitt eget latihanspråk (som jeg ikke kan forstå ut fra fornuften selv om jeg av og til syntes å fornemme en mening). Og etter dette oppsto det noe annerledes hver gang latihanen tok over. Endelig var barrieren i meg blitt revet. Jeg var nå skikkelig åpnet, og var forbauset over den utrolige forskjellen mellom bevegelse og tale ut fra min egen vilje og fornuft, og bevegelse og tale som gikk utenom dette og oppsto utelukkende fra sjelen. Hvem kunne ha gjettet at det ville gå slik?

Å se seg selv

Harris Smart (Australia)

Jeg ble åpnet i California i 1969 da jeg var 27 år gammel.

Selv om jeg er fra Australia, oppholdt jeg meg ved Stanford-universitetet i California på den tiden. Jeg var blitt kjent med en kinesisk-amerikaner ved navn Husein Chung. Han drev et foretak innenfor psykodrama og samtalegrupper i Palo Alto nær San Fransisco, og etter en tid forsto noen av oss som var involvert i psykodrama-aktiviteten at han praktiserte noe som kaltes Subud, og vi ble nysgjerrige. Jeg kontaktet ham en dag og spurte ham om dette Subud. Han var relativt unnvikende, men sa til slutt: ’Vel, hvis du virkelig ønsker å finne ut hva det er, så kan du like godt komme med og se hva du synes. Han fortalte meg når og hvor jeg skulle møte opp.

Jeg fant ut at stedet var en butikk i Los Altos, en by i nærheten. Jeg gikk inn og fant at rommet var delt i to av et tungt teppe som hang i midten av rommet. Jeg så Husein og spurte ham, ’Hva nå?’ Han sa, ’Bare sett deg her så skal jeg snakke med deg senere.’ Han pekte på en stol like ved teppet. Kort etter gikk han og de andre mennene som var til stede bak teppet. Jeg satt der på stolen min, alt var stille i noen få minutter. Så brøt det ut et forferdelig spetakkel fra bak teppet, fra disse mennene som ropte, lo, gråt, stønnet, sang, ba – alt i en tilsynelatende kaotisk kakofoni. Dette fortsatte i omtrent en halv time, og så ble det helt stille igjen, og mennene kom ut igjen fra bak teppet og så helt normale ut.

Husein forklarte at det som skjedde bak teppet kaltes ’latihanen’. Menn og kvinner gjorde den separat, sa han, og de forsto det som at det var en direkte kontakt med Guds kraft. Den førte til at følelser og fornemmelser oppsto i dem som beveget dem til å ytre spontane lyder og utføre spontane bevegelser som var rensende. Hvis jeg ønsket å bli med, måtte jeg vente i tre måneder, og så kunne jeg ’bli åpnet’, som betydde å motta kontakten med denne kraften for første gang.

Jeg sa at jeg ønsket å bli åpnet, og etter det kom jeg tilbake hver uke og satt i stolen nær teppet. Andre ventet også på å bli åpnet, og vi alle satt sammen og hørte på latihanen.

Etter en tid merket jeg at til tross for den ytre kakofonien, så hadde latihanen en slags form eller mønster. Støyen kunne gradvis dø hen og bli mer stille, til og med fredfylt. Jeg kunne også føle, gjennom teppet, en slags kraft som kom fra latihanen og at det på slutten kom en dyp, rolig følelse.

Etter omtrent seks uker hadde jeg en uvanlig opplevelse. En aften, etter at jeg hadde sittet og hørt på latihanen, var jeg sammen med noen mennesker og ble overveldet av en underlig følelse av spenning og isolasjon. Det var så sterkt at jeg ikke engang klarte å begynne å gi uttrykk for det. Jeg gikk ut og begynte å riste og ytre noen heller underlige lyder som syntes å forårsake åpningen av et sted i magen eller solar plexus. En slags varm energi strømmet ut fra dette stedet og gjennom kroppen, gjennom alle mine nerver og årer. Jeg kunne føle at den fløt inn i de minste kapillærene i fingrene mine, at den tvang seg inn i dem og åpnet dem opp.

Da dette var over, føltes kroppen å være behagelig i live med alle sansene sterkt skjerpet. Jeg kunne se ting uvanlig klart og i detalj. Jeg ble også sensitiv overfor andres følelser. For eksempel gikk jeg på en restaurant og ble instinktivt klar over følelsene inne i personene rundt meg.

Jeg antok at jeg var blitt åpnet spontant noe før tiden. Jeg dro for å snakke med Husein om det og spurte om jeg kunne bli med på latihanen bak teppet med en gang. Han tenkte litt over det og sa, ’Jeg tror det er best at du venter i de foreskrevne tre månedene.’ Da de tre månedene var gått, ble jeg offisielt åpnet og begynte å gjøre latihan i gruppen.

Den noe uformelle introduksjonen som jeg hadde fått praktiseres ikke nå lenger. Den var typisk for den noe frie måten tingene ble gjort på i California på den tiden. Ansøkerne nå har ikke noen slik nærkontakt med latihanen før de blir åpnet.

De som blir med i Subud føler at de har funnet noe som de har lett etter hele livet – og det var iallfall slik i mitt tilfelle. Helt fra tidlig i tenårene hadde jeg hatt en følelse av å ha gått meg bort og av å ikke høre hjemme. Jeg hadde forkastet den religionen jeg var blitt oppdratt i, men fortsatte å hige etter en religiøs livsstil. Jeg hadde lett etter svar på de vanlige stedene, i litteraturen og kortvarig flørting med retninger slik som zenbuddhisme, men ingenting av dette fungerte for meg. Pussig nok ble jeg en gang trukket i retning av Indonesia, som er stedet der Subud oppsto. Jeg dro faktisk til Bali, men innså raskt at svaret ikke var der, at religionen på Bali hadde sprunget ut fra en kultur som jeg ikke var, og ikke kunne bli, en del av. Da jeg begynte i Subud, falt den balinesiske opplevelsen, liksom så mye annet i mitt liv, på plass. Min følelse av at noe var å finne i Indonesia hadde stemt, selv om den spesielle delen av landet jeg hadde lett i hadde vært feil.

Noe som er karakteristisk for Subud, og som gjør det tilgjengelig for alle, er at det ikke har noe kulturelt innhold. Selv om det oppsto i Indonesia, inneholder latihanen ingen indonesiske former eller ritualer. Det en erfarer er innholdet i ens egen individualitet, og dette drives opp til overflaten.

I mine tidlige dager i Subud hadde jeg forskjellige opplevelser som virket som å ha å gjøre med å rette opp ting fra min fortid, som hadde vært galt. For eksempel våknet jeg en natt av at en indre stemme sa til meg, ’Stå opp og gå en tur.’ Jeg prøvde å ignorere det, men det bare fortsatte, og til slutt, mens jeg følte meg latterlig, sto jeg opp, kledde på meg, og startet å gå. Jeg visste ikke hvor, men føttene syntes å bli ledet. Hver gang jeg kom til et veikryss eller hjørne ble føttene styrt til å gå i en spesiell retning. Jeg gikk langt av gårde helt til jeg kom til en del av byen jeg aldri hadde vært i før, og jeg lurte på hvordan dette skulle ende. Så kom jeg til en kirke og følte at dette var mitt bestemmelsessted. Jeg gikk inn i kirken, og det jeg opplevde var en følelse av forsoning med den religionen jeg hadde vært oppdratt i og hadde gjort så kraftig opprør mot.

Jeg leste en god del om Subud, både foredrag og skrifter av Bapak, stifteren av Subud, og også bøker av andre Subud-medlemmer så som Ronimund von Bissings Songs of Submission, som jeg fortsatt synes er et fremragende verk innen mystisk litteratur, målt med enhver målestokk. Boken er full av levende bilder og en innsikt som hjalp meg å forstå mine opplevelser den gang, og som det hele tiden har vært verdt å huske på. For eksempel:

’Når en følger en åndelig vei er det mye viktigere enn når en følger en verdslig vei å ikke ta seg selv høytidelig. Hvis en tar seg selv høytidelig, kan en ikke ta Gud høytidelig. Hvis en tar Gud høytidelig, kan en visselig ikke bli imponert over seg selv.’[7]

Etter at jeg hadde gjort latihan i omtrent 18 måneder returnerte jeg til Australia. Til å begynne med hadde jeg det vanskelig. Mitt frie og lette liv i California hadde gjort meg uskikket for de fleste av byrdene knyttet til vanlig eksistens slik som regelbundet arbeid. Men etter hvert fant jeg meg til rette og deltok i Subud-gruppen i min hjemby Melbourne og begynte å tjene til livets opphold. I 1974 bestemte jeg meg for å besøke Cilandak, forstaden til Jakarta der Bapak bodde i Indonesia. Etter hvert hadde det der begynt å danne seg en liten koloni av Subud-medlemmer fra hele verden.

Dette besøket på Cilandak var viktig for meg på mange måter, men av alle de historiene jeg kunne skrive vil jeg berette bare én. Den er et eksempel på hvordan Subud hele tiden korrigerer og instruerer en, ikke fra en annen person, men fra latihanen og fra livet selv. Noen ganger er disse instruksjonene dyptgående og ærefryktinngytende, mens de noen ganger er en god påminnelse – om å ikke ta seg selv for høytidelig.

Jeg tok mitt besøk til Cilandak meget alvorlig. En av de tingene jeg gjorde var å kjøpe meg en ny dress. Det var en grå dress, den første jeg noen gang hadde kjøpt. Jeg ville nemlig se ordentlig og presentabel ut i Bapaks hjem i Cilandak. Jeg hadde på meg dressen på vei til flyplassen den dagen jeg reiste til Indonesia. Mens jeg ventet på meldingen om å gå om bord, gikk jeg til bokhandelen for å kjøpe noe å lese på underveis. Det var vanskelig å velge en passende bok. Mitt vanlige lesestoff på fly, slik som Rolling Stones Magazine og James Bond-romaner syntes ikke å harmonere med den åndelige naturen til den reisen som jeg nå hadde innlatt meg på.

Jeg valgte Jonathan Livingston Seagull. Denne heller tåredryppende fabel om en måkes søken etter å bli opplyst var på moten på den tiden. Dens vage mystisisme syntes å være passende for anledningen. Jeg gikk tilbake til avgangshallen i min splitter nye grå dress med mitt eksemplar av Jonathan Livingston Seagull.

Nå var det i Melbourne-gruppen en viss Subud-bror som jeg ikke kom ut av det med i det hele tatt. En gang endte vi i slåsskamp, vel, det var heller et mindre håndgemeng, men det indikerte en mangel på kjærlighet mellom oss. Han var en person hvis gode kvaliteter jeg kunne verdsette når jeg var et stykke unna, og hvis problemer jeg kunne sympatisere med når jeg ikke var fysisk sammen med ham. Men når vi var sammen, representerte han en prøve på broderlig kjærlighet som jeg aldri bestod.

Da jeg satt i avgangshallen, klar for å reise til Indonesia, hvem annen var det som kom inn gjennom døren enn nettopp denne broren? Jeg kan ikke forestille meg noen annen som jeg ville være mindre glad for å se, for jeg følte umiddelbart at han også skulle til Cilandak, at skjebnen hadde bestemt at vi skulle reise sammen på det samme flyet. En hel måned sammen med ham! Den åpenmunnede forferdelsen jeg så i hans ansikt var antakelig et speilbilde av min egen. Vi kunne ikke late som om vi ikke kjente hverandre. Vi måtte hilse på hverandre, og han måtte sitte ved siden av meg.

Vi visste ikke da at vi ikke bare skulle være i Cilandak sammen, men at vi også måtte dele rom. Vi kunne ikke da forestille oss de endeløse feider vil kom til å ha om den ene romnøkkelen vi hadde, noe som kulminerte i et nytt håndgemeng. Jeg visste ikke da at en stor del av mine opplevelser i Bapaks hjem i Cilandak ville bestå i utforskingen av meg selv i forholdet til denne broren.

Alt jeg visste da var at han også hadde på seg en ny grå dress og bar på et eksemplar av Jonathan Livingston Seagull.

Hva er det i et navn?

Salamah Pope (Indonesia)

En av de absurde tingene om meg (og det er atskillige) er navnet mitt. Så religionsentrert er dog både kristne og muslimer at ingen har noensinne nevnt det. Den eneste gangen noen faktisk har reagert var da jeg en gang ble ropt opp på Kennedy-flyplassen og en gruppe av gjestearbeidere fra Pakistan brøt ut i gaplatter og slo seg på lårene av fryd.

Jeg er født Jennie Stewart i en stille forstad til London. Respektabel ble den kalt, og ikke noe spesielt hendte der. Etter skolen tok jeg jobb som sekretær, giftet meg og ble Jennie Pope.

To år senere ble jeg åpnet av Bapak og hans kone Ibu, og det begynte å skje ting. Vi emigrerte (med lånte penger) til Statene, og møtte Bapak igjen der. I San Fransisco gikk min mann opp trappen til Bapak og dristet seg til (dette var før det ble på moten) å be om nytt navn. Han ble erklært Thomas. ’Og hva med Jennie?’ spurte Bapak. Instruert på forhånd forklarte Thomas at jeg ikke ønsket noe nytt navn, takk Bapak.

Pause

’Det er nødvendig’, sa Bapak kort. Så da Thomas kom ned igjen, var jeg Vivien Pope.

I løpet av de neste få årene ble jeg oppmerksom på at navnet Vivien forandret meg. Et hardt og til en viss grad bittert skall rundt meg ble mykere, og jeg begynte å føle meg mer feminin.

En dag, to land og rundt syv år senere, satt jeg hjemme i New Zealand og visste i et stille øyeblikk at jeg ikke lenger var Vivien. Hva nå enn de ’nødvendige’ grunnene engang hadde vært, så var de der ikke lenger. ’Så hva gjør jeg nå?’ tenkte jeg. ’Jeg er ikke Jennie, og jeg er ikke Vivien.’ Jeg konkluderte ganske enkelt med at det ikke spilte noen særlig rolle. Jeg visste hvem jeg var inni, og hva er det i et navn tross alt? Så jeg glemte det hele.

Noen måneder senere måtte Thomas tilbake til Indonesia på et to ukers besøk som uvegerlig ble forlenget. Mens jeg ventet på at han skulle komme hjem til New Zealand, konverterte han til islam i Indonesia. Denne gangen var det han som ikke ville ha noe nytt navn. Han ble imidlertid nølende, men på behørig vis, Abdullah – Muhammad Abdullah. Pope.

Jeg ankom en måned eller to senere og konverterte også, som det passer seg for en god hustru, til islam. Jeg var oppdratt til å bli en mild sosialist og ateist, og selv etter Subud-opplevelsen av Guds eksistens (og stadig innblanding) i mitt liv, hadde jeg aldri overveid å bli kristen. Jeg kunne ikke svikte min far. Men å bli muslim var annerledes, og dessuten ville jeg få et nytt navn. Så jeg uttalte trosbekjennelsen og ble, iallfall offisielt, muslim, enkelt og uten refleksjon. Tross alt, religioner må sikkert være OK siden Gud hadde sendt dem alle, hadde han ikke?

På den måten ble jeg Salamah, ’Siti Salamah’ var navnet Bapak ga meg. Og jeg likte det. Det bekreftet min intuisjon om at den ’nødvendige’ virkningen av Vivien hadde allerede gjort jobben sin – forandret meg – fordi hvis det ikke hadde det, ville jeg vel ha blitt Faridah, eller Fatimah, de nærmeste ekvivalentene til Vivien.

Jeg er fremdeles Salamah, men det var likevel ikke slutten på historien, ikke engang halvveis. Da jeg spurte Bapak hva Salamah betydde for meg, kom det beskjed gjennom internposten at det ville være til hjelp mot mitt dårlige lynne og at det ville hjelpe meg til å føle meg slik som andre, ikke bedre. Jeg innrømmet gladelig mitt dårlige lynne, men å føle meg som andre? Hva betydde det? Det tok meg tre måneder å innse hva Bapak antydet. Og da det gikk opp for meg, forsto jeg, å, jeg var britisk var jeg ikke, til tross for all vår reking rundt i verden. Og siden jeg var britisk, følte jeg meg naturligvis bedre enn andre. Selvfølgelig.

Det, sammen med annen innsikt, var ikke blant mine behageligste opplevelser i Subud. Salamah, gjentok jeg stadig for meg selv i sjelekval, Salamah, Salamah, ’fred’. Du er verre enn alle andre, for det hele er uekte. Du er akkurat like krakilsk som de er. (Det tok meg enda lenger å begynne å tenke med begreper som ’vi’ heller enn ’de’.) Og så begynte jeg etter hvert, via den ubønnhørlige og uoppholdelige virkningen av kraften i latihanen, å oppleve min naturlige arroganse og dens totale tomhet. Mine tidligere inngrodde oppfatninger paraderte foran øynene mine og forferdet meg, men jeg antar at de gradvis svant hen fordi de hadde kommet frem i lyset på denne måten. Fra da av har jeg sjelden følt meg ’britisk’.

Først nå, når jeg for første gang tilhørte en religion, begynte jeg å lese om religionene, deres tilblivelse, utvikling og historie. Et av medlemmene lånte meg en bok om kjernen i kristendommen. Forfatteren var blitt degradert fra å være prest, men boken hadde dybde og kvalitet som rørte meg – og jeg gikk først gjennom en periode der jeg følte meg som en pasjonert kristen. Jeg følte fødselen av det hellige barnet, jeg gråt for Kristus og gledet meg over Maria og hennes renhet og dyd. Men, selv mens jeg vurderte å forlate islam og bli katolikk, visste jeg at denne noe glødende kristenfølelsen bare var en del av den totale prosessen, av min egen indre åndelige utvikling. Takket være disse indre opplevelsene av kristendommen forsto jeg hva det betydde å være kvinne og hvordan det føltes, og jeg visste at jeg endelig var blitt en, inne i meg.

Etter hvert som dette svant hen, denne overbevisningen, denne kunnskapen om kristendommen, fant jeg at jeg, nærmest uten å ville det, ble muslim på alvor. Jeg opplevde som fullkomment sant det verdensomspennende fellesskapet av mennesker, og at vi alle er like for Guds åsyn, og maskuliniteten til profeten Muhammed. Jeg følte meg gjenfødt, re-ligio – igjen knyttet til kilden, til profetenes vei og Guds ledelse. Islams sverd, ånden, ble for meg et levende symbol på etisk streben, på sannhet og evige verdier. Mine ’kristne opplevelser’ hadde lært meg, kanskje for første gang, kjærlighet, men som Bruno Bettleheim en gang sa, ’Kjærlighet er ikke nok’. Paul Tillich supplerte det da han sa, ’Den høyeste form for kjærlighet er rettferdighet’. To sorte amerikanske muslimer bidro til min forståelse av det faktum, sjokkerende, uerkjennelig og uutsigelig som det er, at kjernen i det autentiske islam er rettferdighet, demokrati og sannhet.

Og Siti Salamah, navnet mitt, en avledning av samme rot som ordet islam, minner meg på at jeg, en gang lille Jennie Stewart fra ingenmannsland, forstaden, nå er et trofast medlem av fellesskapet av dem, fra alle religioner, som villig overgir seg til den ene allmektige Gud.

Hva er det i et navn? Ganske mye, synes det som. Når alt kommer til alt, hvis jeg har mitt rette navn, vil jeg kanskje kunne svare Gud når han kaller meg.

Erfaringer som narkoman

Machmud Fiedorowicz (UK)

Jeg var avhengig av narkotika, hovedsakelig heroin, i syv år. I England kunne den narkomane registrere seg og bli gitt en liten dose narkotika hver dag – nok til å unngå å komme i vanskeligheter via tyveri og prostitusjon. I seks år hadde jeg ikke forstått at jeg var narkoman, før jeg begynte å få anfall. En venn fortalte meg det. Han sa at det hadde vært på gang i omtrent seks måneder uten at jeg hadde lagt merke til det. Jeg spurte en lege, og han sa jeg var på vei til å dø. Jo mer jeg fortalte ham om hvor bekymret jeg var, desto mer rusgift ga han meg. Hans strategi lyktes, og til slutt ble jeg innlagt på sykehus. Jeg hadde vært i fengsler og sinnsykehus tidligere, men denne gangen var det annerledes. Jeg var på vei til å dø.

På sykehuset ble jeg forlatt på et rom, bedt om å ikke ta narkotika, ikke å spise, ikke å sove – selv om den narkotikaen jeg trengte var tilgjengelig. Etter tre dager kom legen på besøk. Jeg kunne ikke bevege meg i det hele tatt. Jeg kunne ikke snakke. Han hjalp meg opp i en annen seng og ba meg å slappe av og uttrykke hvordan jeg følte meg. Til å begynne med kunne jeg ikke føle noe som helst. Terapeuten oppmuntret meg til å slappe bedre av, og jeg begynte langsomt å gråte. Så plutselig begynte jeg å skrike, så le, så gråte igjen. Dette varte i en time eller to, og etter at det var over fikk jeg gløtt inn i kristendommen, i det gamle testamentet, om Adam og Eva, og om betydningen av overgivelse og underkastelse. Jeg innså senere at denne ’prosessen’ hadde likhetstrekk med latihanen.

Det var to personer som sto meg nær mens jeg var innlagt. En var alkoholiker og er nå metodistprest, og den andre var en terapeut som senere selv ble narkoman og som enda senere ble prest i den evangeliske kirken. De tre av oss endte alle opp med å bli religiøse. Men på det daværende tidspunkt gjentok disse opplevelsene i sykehuset seg daglig i omtrent seks uker. Jeg forlot sykehuset med en følelse av å være levende – jeg kunne føle, jeg hadde ikke opplevd noen abstinenssymptomer.

Jeg levde under den villfarelse at jeg var normal nå. Men så opplevde jeg at jeg ikke var slik som andre. Flere ganger opplevde jeg at jeg beveget meg spontant og uten å ville det, spesielt om ettermiddagen. Jeg kunne våkne om natten og bevege meg rundt i rommet, noen ganger syngende, noen ganger gråtende, noen gange dansende – og ofte bare sittende mens jeg opplevde at jeg var i en tilstand av bønn. Dette varte i omtrent seks måneder.

Hele denne tiden bodde jeg sammen med min bror som nå er i Subud. Han kunne godta denne tilsynelatende galskapen siden han hadde sett meg i diverse tilstander mens jeg var narkoman. På et vis må han ha beskyttet meg. Jeg var veldig sårbar og snakket til enhver som ville høre på om mine indre opplevelser. Slik kom jeg i kontakt med en dame som var i Subud – og hun foreslo at jeg ble åpnet. Etter at jeg ble åpnet avtok den krisen som jeg gjennomgikk, men det hadde vært en smertefull erfaring som brakte meg til Subud.

Nylig gjennomgikk jeg en vanskelig periode i mitt liv, og jeg følte meg på absolutt bar bakke. Alt jeg hadde arbeidet for syntes å ha forsvunnet eller å ha blitt tatt vekk. Jeg testet med noen hjelpere og mottok at jeg burde arbeide på en bygning som hørte til en Subud-bondegård nær Edinburgh i Skottland. Jeg begynte å dra dit i weekendene. Til å begynne med var det mange som arbeidet sammen med meg der, men etter hvert kom det færre og færre helt til en weekend kom da jeg arbeidet der helt alene. Det var en veldig kald dag, og det regnet. Jeg drev og knuste betong med en slegge, jeg hadde fått sår på hendene slik at de blødde og hovnet opp, og jeg ble skikkelig deprimert.

Da bestemte jeg meg for å slutte i Subud. Jeg hadde fått nok av Subud, av latihanen, av Bapak, av islam, av hele greia. Jeg gikk inn i latihanhallen og la meg til å sove, fast bestemt på å dra hjem og så glemme alt sammen. Jeg våknet av at noen banket på døren. Jeg sto opp og åpnet døren, men det var ingen der. Det begynte å krible inne i meg og jeg lette rundt på gården uten å finne noen. Jeg var redd.

Jeg satte meg ned en stund og stirret på den åpne døren. Jeg så en vibrasjon, en flimring, som varm luft i døråpningen, men jeg trodde jeg bare hadde stirret for intenst. Varmebølgen, hvis det var det det var, kom mot meg, og det virket som om den passerte rett gjennom meg. Så hørte jeg en stemme. Stemmen tilhørte en som hadde vært med meg hele livet, men som jeg i de senere årene nesten hadde glemt. Den var veldig rolig, veldig fornuftig, veldig vanlig.

Stemmen sa, ’Machmud, reis deg opp’, så jeg reiste meg opp. ’Nå reis hendene i været, vær ærlig, hvordan føles det?’ Jeg sa høyt, ’Hvis jeg skal være ærlig, føles det bare som om jeg har hendene i været.’ Stemmen sa: ’Nå beveg fingeren din. Hvordan føles det?’ og jeg svarte, ’Det føles bare som om jeg beveger fingeren.’ Stemmen fortsatte, ’Neste finger, hvordan føles det? Neste finger’, og så videre, gjennom hele systemet, kroppen min.

Så stoppet jeg, og stemmen sa, ’Dette er latihan kejiwaan som er fullstendig normal. Du er fullt og helt ansvarlig for hver bevegelse du utfører i ditt liv. Latihanen har vært med deg 100 % fra det tidspunktet du ble åpnet. Hold opp med å vente på å bli beveget, beveg deg i en retning etter ditt eget valg, latihanen vil være der og lede deg.

Så sa stemmen, ’Machmud, opplev Susila.’ Her følte jeg ikke noe særskilt – bare det å være normal og sunn. ’Nå opplev Budhi', Her følte jeg en svak forskjell. Jeg ble oppmerksom på noe større, noe utenfor meg selv. Så sa stemmen, ’Opplev Dharma.’ Her følte jeg en reell forskjell. Det eneste ordet jeg må bruke for å beskrive det er ’utrolig’. Jeg begynte å bevege meg, gi alt jeg hadde helt til det var ingenting igjen. Jeg ville holde opp, men stemmen sa, ’Fortsett, finn mennesker, spør dem hva de trenger og hjelp dem å finne det de trenger.’ Da, for første gang følte jeg hvem Machmud var.

Stemmen fortsatte, ’Dette er Susila, Budhi, Dharma: Subud. I kristendommen er det kjent som Tro, Håp og Kjærlighet. Susila er Jesus, et menneske med ubegrenset tro, Sønnen. Budhi er kraften til Gud Fader som fyller universet, foran hvem du kan bare håpe, og Den Hellige Ånd er kjærlighetens, veldedighetens, kraft.

’Machmud, hvor mange guder er det?’ ’Én’, svarte jeg. ’Nei Machmud, vær ærlig, hvor mange guder er det?’ Jeg sa, ’En’ – og ble redd. ’Machmud, vær ikke redd, vær ærlig. Hvor mange guder er det?’ Jeg svarte, ’Ingen’ – og følte da, inni meg, Allah, Allah, dette er Gud, Gud ER.

Opplevelsen sluttet her. Den hadde vart i tre timer. Noe senere kom mange i gruppen for å jobbe på eiendommen mens jeg tok meg fri. Jeg var ganske rystet.

Hjemme den natten hadde jeg en drøm om Bapak og hans barnebarn Mas Adji. Bapak satt i et hjørne i rommet med et konsentrert uttrykk i ansiktet. Et sterkt lys skinte på Bapak, og rommet var fylt av et gyllent regn som omhyllet Mas Adji og meg. Mas Adji og jeg så på hverandre helt til han sa, ’’Machmud, snakk fort.’ Jeg begynte å snakke, og han begynte å snakke, og vi begge snakket helt til det hele ble til uforståelig vrøvl. Så sa Adji, ’Ikke noe mer snakking – nå arbeider vi.’ Vi visste ikke hva vi gjorde. Vi bare arbeidet helt til svetten rant.

Så sa Mas Adji, ’Nå Machmud, ikke mer arbeid; tenk.’ Våre bevisstheter ble én bevissthet, vi tenkte de samme tankene samtidig, og vi utførte de rette bevegelsene knyttet til disse tankene, sammen. Jeg kom inn i en bevissthetstilstand som jeg nå ikke kan huske. Jeg så på Bapak og så at lyset fremdeles skinte inn i ham, men regnet av gull var forsvunnet. Bapak smilte og syntes helt avslappet. Jeg så på Adji og så at lyset skinte rett inn i ham, og jeg så på meg selv og så et lys som skinte inn i meg. Mens jeg så på Bapak følte jeg: Nå, endelig, forstår jeg.

Jeg sto opp neste morgen og begynte å si mine bønner siden jeg var muslim. Det fungerte ikke fordi jeg ikke var i stand til å bruke hodet på noen måte. Jeg opplevde i meg selv lyden av å telle meget langsomt. Jeg klarte ikke å stoppe å telle! Jeg trodde jeg kom til å dø av å telle. Det fortsatte og fortsatte – først trodde jeg det ville stoppe på 100, så 250, så 500, 750. Da ga jeg opp og bare lot det stå til. Endelig stoppet det på 1001, plutselig. Jeg følte, etter dette, at jeg ikke kunne neglisjere noe i livet mitt – hver lille ting er virkelig viktig. Du kan ikke nå slutten før du har dekket hver detalj. Jeg mottok så bildet av en bro. Jeg mottok at jeg ville komme til å reise rundt i verden, at jeg ville ha noe å gjøre med Adji og med små barn og unge mennesker.

Etter dette vendte jeg tilbake til høyskolen. Den intense perioden med opplevelser syntes å være avsluttet. Jeg visste at det ikke var innbilning, men jeg kunne ikke forstå hvordan det i hele tatt kunne ha vært mulig. Det var ingen mulighet for at disse tingene kunne komme til å skje. Likevel har de det. Og det jeg hadde mottatt om broen og fremtiden – det var ikke mulig at det kunne skje!

Noen få uker senere så jeg en annonse i det nasjonale Subud-nyhetsbrevet etter en internasjonal koordinator for ungdomsarbeid. Jeg husket det jeg hadde mottatt om unge mennesker, testet om dette, og det var riktig. Jeg ble Subuds ungdomskoordinator og som sådan måtte jeg reise til Europa. Da jeg vendte tilbake, ble det foreslått at jeg skulle dra til Indonesia, og deretter rundt jorden. Forslag var én ting, men igjen syntes det ikke å være noen mulighet for å gjøre noe slikt. Igjen husket jeg hva jeg hadde mottatt, testet – og det føltes riktig å gjøre det. Men fremdeles syntes det å være umulig.

Min situasjon forandret seg da på en måte jeg ikke kunne ha forutsett, og faktisk reiste jeg rundt jorden, snakket med andre unge mennesker i Subud i Indonesia, Australia, USA osv. Der var broen! Og etter et intervju med Bapak viste det seg at Mas Adji kommer til å bli lederen for Subuds internasjonale ungdomsorganisasjon, så her var realiseringen av den fjerde del av det jeg hadde mottatt, og at vi kom til å arbeide sammen.

Så det er hvor jeg er. Jeg vet ikke hva som kommer senere. Det arbeidet vi gjør er vår latihan, og det er alt som er viktig for meg.

Stoff og sinne

Mardi Arquette

Min mann og jeg ble med i Subud sammen i California. De var på den tiden da ingen fortalte oss at vi ikke skulle være påvirket av stoff eller alkohol når vi gjorde latihan. Hvem vet om jeg ville ha hørt på det, men jeg ble vist det av latihanen selv. Svake stemmer først, og så sterke følelser.

Jeg hadde tidlig en merkelig opplevelse. Jeg gikk tur i parken med vår lille sønn som var halvannet år og som nettopp hadde lært å gå, og hunden, en lavbent en med kraftig bjeffing. Som jeg hadde hatt for vane i mange år startet jeg morgenen med å røke en dose marihuana på haugen mens jeg hadde barnet og hunden under oppsikt. Denne morgenen mistet jeg imidlertid bevisstheten. Jeg kom til meg selv, så meg rundt, ikke noe barn, ingen hund. I parken var det en dam der mange barn hadde vært nær ved å drukne. Jeg snudde meg for å komme meg til dammen, men så hørte jeg hundens instinktive bjeffing fra den andre siden av haugen der hovedveien skjærer gjennom.

Instinktivt (jeg skammer meg fremdeles over dette) snudde jeg og løp etter hunden. Men akkurat da jeg nærmet meg hunden følte jeg at barnet mitt var i dammen. Latihanen, som var ny for meg da (selv om jeg hadde fulgt den to ganger i uken i noen måneder), virket som å være levende i meg – ’Å Gud, tilgi meg, redd barnet mitt’, tenkte jeg, ’La meg nå frem i tide, så skal jeg love å holde opp med stoff. Jeg kom frem akkurat da en vennlig dame var i ferd med å hale opp barnet mitt. Dette fikk meg til å forstå, at for meg, tillot marihuana de gale kreftene å styre min atferd.

Hele mitt liv på sekstitallet hadde dreid seg om teater, politisk aktivisme, stoff. Stoff var et sosialt bindeledd. Stoff var grunnlaget for samlivet med min mann. Likevel sluttet jeg med det. Umiddelbart. Dette var ikke lett. Ikke bare mente mine venner at jeg innbilte meg ting, men min mann og jeg kunne ikke forholde oss til hverandre. Jeg begynte å føle meg kvalm, irritert, tung, når noen røkte marihuana rundt meg. Så også når noen som røkte marihuana kysset meg. Ikke noe særlig for et ekteskap. Jeg ble allergisk overfor mannen min. Hver gang han kom inn i rommet, fikk jeg hva vi kalte et ’svovelanfall’, en fryktelig lukt, panikk.

Jeg klarte ikke å være i samme rommet som min mann, og jeg snakket med ham fra badet. Jeg gikk til en psykiater; jeg gikk til legen. Ingenting forandret seg. Min mann, som var skuespiller, tok en jobb på Broadway mens jeg bodde i Chicago. Vi levde atskilt i månedsvis: ingen svovelanfall. Han kom hjem til jul: pang. Vi skiltes ad igjen. Men på den tiden begynte han å bli mer involvert i Subud. Han leide seg stadig leiligheter nærmere Subud-huset i New York. På den tiden relaterte jeg ikke noe av dette til latihanen. Men det gjorde mannen min. Han begynte å teste med hjelperne i New York. Kan jeg dra hjem nå? De sa at når tiden er inne, vil du vite det.

Det er hva som hendte, og det skjedde på en underlig måte. Han testet en gang til om å dra hjem. Det var bra. Han bestemte seg for å overraske meg. Jeg bodde i en leilighet med have i Chicago. Siden min svigerfar var en berømthet som da var på moten, hadde en journalist skrevet en artikkel om oss, barn av de berømte. En aften ringte telefonen klokken 23. Stemmen til en ung mann sa, ’Jeg så nettopp …’ (han benyttet min manns tidligere navn). ’Hvem er du?’ spurte jeg, og stemmen sa at han hadde gått på skole, Hollywood High, sammen med min mann, og at han også var skuespiller, og at min mann hadde gitt ham en pakke til meg. Dum som jeg var sa jeg, ’Fint, når vil du komme?’

I samme øyeblikk ble en nøkkel vridd om i låsen. Det var min mann som kom hjem, uten å si fra, en overraskelse. ’Du kommer ikke til å tro dette’, fortalte jeg vennen hans, ’Han er her nå, fra New York! Du kan snakke med ham selv.’ Mannen holdt forbindelsen akkurat lenge nok til å høre min manns stemme. Så la han på røret. Mannen min måtte roe seg og gjøre latihan i siderommet. Han testet og mottok at mannen var en alkoholiker, og faktisk var lettet over at han ikke trengte å fullføre kidnappingen! Og, takk Gud, jeg har aldri hatt ’svoveltendenser’ siden.

En annen opplevelse. Jeg var en som undertrykte sinne. Som barn var jeg blitt straffet fysisk og hadde aldri satt meg til motverge eller snakket om det. Min egen latihan syntes langsom og søvnig i forhold til de andres i gruppen. Det eneste som syntes å hende med meg, bortsett fra å bli presset ned mot gulvet for en kjølig søvn, var å motta ordene ’Uttrykk ditt sinne’. På den tiden, selv om jeg var snar til å snakke skarpt til, og av og til (måtte Gud tilgi meg) slå, min lille datter, motsa jeg aldri min mann. Ikke på seks år. ’Uttrykk ditt sinne’, mottok jeg. Så begynte jeg å motta dikt, ondskapsfulle, aggressive dikt. Uforvarende kom jeg til å legge dem fra meg rundt omkring. Mannen min snakket aldri om det. Jeg viste dem aldri til noen, men ble vekket midt på natten: ’Skriv’.

En aften var vi i et selskap med noen mennesker vi så vidt kjente. Vertens dikt var dunkle, men han ville gjerne ha mine kommentarer. På tampen av kvelden sa han henslengt, ’Å, gi meg adressen og telefonnummeret dit, kan du? Jeg vil gjerne lese dine dikt.’ Dagen etter fikk bilen hans motorstopp foran huset vårt. Rett foran! Han ringte til et verksted, men det varte to timer før tauebilen kom. ’Jeg vil gjerne se diktene dine’, sa han. ’Jeg skal hente dem’, svarte mannen min. Jeg fikk nærmest hetetokter. Etter at mannen hadde leste dem langsomt mens magen min stupte kråke, sa han, ’Vel du har vunnet.’ Denne mannen, Bryan Boyer, viste seg å være dommeren for Chicago Poets and Writers Association, som da skulle dele ut et stipend og arrangere en opplesning for en ny dikter.

Noen få uker senere holdt jeg en tiltredelsesopplesning ved en meget formell anledning der tre Pulitzer-prisvinnere var til stede. Mens jeg leste diktene mine følte jeg latihanen, og da det hele var over, mottok jeg umiddelbart, ’Nå er denne renselsen over.’ Folk var over seg med ros slik de er ved slike anledninger, men jeg hadde også mottatt, ’Ikke publiser disse diktene igjen. Alle de lidenskapene du vekker opp i disse menneskene vil tilflyte deg.’ Jeg var i stand til å føle når jeg skrev, etter dette, ’hvor’ jeg skrev fra.

Vel, dette er noen år siden. Livet mitt er nå høyst normalt. Ennå tviler jeg nå og da på min egen testing og mottagelse, men jeg har tro på at Gud vil vise meg sannheten. I det siste, takk Gud, har jeg begynt å skrive igjen, dikt, og jeg har også en bok som skal utgis. Dikt, bare halvveis ondskapsfulle.

Vanlige opplevelser

Garrett Thompson (UK)

Jeg vil gjerne berette for dere noen av de tingene som har hendt etter at jeg ble åpnet, og forsøke å fortelle hvorfor jeg, til tross for min naturlige skepsis i andre sammenhenger, forblir overbevist om hvor ytterst viktig Subuds latihan er. De tingene og forandringene som har skjedd med meg er på ingen måte spesielle eller enestående; de er felles for mange Subud-medlemmer. Noen av medlemmene har uvanlige mystiske opplevelser. Jeg vil imidlertid gjerne formidle de mer dagligdagse aspektene ved livet i Subud.

Til å begynne med følte jeg bare kjedsomhet i latihanen og en svak kribling i fingrene. Min først sterke opplevelse var heller uventet. Armen min fôr opp av seg selv. Opp og ned. Det var ingen tvil om at dette ikke var villet. Den eneste måten å stoppe denne ufrivillige bevegelsen på var å avslutte latihanen, det vil si å bringe til opphør den avslappede, fredfylte tilstand av overgivelse. Hver gang jeg vendte tilbake til den, fortsatte bevegelsen på egen hånd uten at jeg ville det.

Ett eller annet var inne i meg, og det var levende. Det beveget kroppen min og kunne føles inni armene, som en blanding av stifter og nåler og elektrisk strøm. Langsomt, for hver latihan, krøp kraften lenger opp i armene. Senere kunne jeg føle den i føttene, bena og til sist i brystet. Latihanen hadde sin særegne følelse eller aroma som jeg kunne kjenne igjen når jeg slappet av og stilnet tankene.

Jeg var blitt forklart at jeg skulle følge alle bevegelser og følelser som kom til meg i latihanen, og at jeg skulle underkaste meg denne kraften og ikke spekulere på hvor bevegelsene kom fra. På den måten ville latihanen av seg selv forandre livet mitt, sa hjelperne. Noen ganger følte jeg for å løpe, synge, gråte og be. Selv om jeg fulgte disse innskytelsene, tvilte jeg av og til på om disse bevegelsene kom fra latihanen og ikke hadde sitt opphav i min egen fantasi og innbilning. Til tider var imidlertid bevegelsene så sterke, klare og umiddelbare at de fjernet all tvil.

Noen ganger var de så sterke at jeg ble redd. De var uventede og kraftfulle, og jeg ble skikkelig overrasket. Disse bevegelsene var ikke forårsaket av meg selv. Jeg følte meg hjelpeløst i et grep fra en utrolig kraft. Likevel, så snart redselen kom, stoppet latihanen, og jeg beklaget overfor meg selv at jeg ennå ikke var rede for slike sterke opplevelser. Det var klart at kraften i latihanen var sterkere en jeg.

For meg er det mest ubestridelige beviset på nytten av å gjøre latihan kontrasten mellom dager når jeg er nær latihanen og dager når jeg neglisjerer den. De dagene jeg tilbringer uten å føle latihanen er på det verste dager preget av bekymring og dårlig humør med tilhørende manglende evne til sette pris på livet, vise vennlighet overfor andre og ikke ta meg selv alvorlig. På det beste er dagene tomme og begivenhetsløse og passerer forbi uten mening. Jo mer jeg neglisjerer min latihan, desto flere problemer dukker opp.

Selvfølgelig er ikke de dagene jeg med jevne mellomrom er stille, i tråd med latihanen, immune overfor problemer. Jeg har fremdeles kommet for sent til siste buss, sølt kaffe og opplevd situasjoner der temperamentet stiger. Forskjellen er at problemene ikke tårner seg opp i den grad at de overvelder meg og tetter igjen porene. På grunn av latihanen har de en tendens til å fordunste og bli vasket bort.

Gjennom latihanen har jeg spontant opplevd hvordan jeg bør forholde meg til andre. Som Oxford postgraduate innenfor et smalt konkurransepreget fagområde traff jeg en gang en bekjent som hadde sikret seg en god akademisk stilling. På en dårlig dag ville min umiddelbare reaksjon være, ’Hvorfor fortjener han den?’, og jeg måtte skjule min sjalusi, oppby en hul varme og gratulere ham. Skrekkelig. Isteden følte jeg meg glad på hans vegne, umiddelbart, uten et snev av sjalusi, og mine gratulasjoner var oppriktige.

Kanskje kjenner dere til følelsen når en venn er imøtekommende, og du vil reagere med et varmt smil, men simpelt hen er ute av stand til det. På et vis blir smilet kvalt innenifra. Dager uten latihan kan arte seg på den måten, ens reaksjoner blir fordervet av luner og sinnsstemninger. Dersom en ignorerer dette ytterligere, begynner en å føle seg uren og miste selvrespekten. Når latihanen er vel etablert i brystlommen, er utsiktene helt annerledes. Jeg kan finne smilet inni meg.

Jeg ønsker ikke å presentere latihanen som en magisk kur mot alt. Men hvis bare den daglige suppen kan krydres litt med latihanens kraft, kan virkningen bli ganske dramatisk. For eksempel, to dager før en akademisk konferanse der jeg skulle presentere et arbeid begynte jeg å føle meg nervøs og bekymret. Så roet jeg meg ned og følte latihanen, og mine bekymringer forsvant som tåke. Nå gjør jeg, hver gang det er mulig, en kort latihan før jeg underviser. Erfaring har vist meg at det hjelper på flyten og selvtilliten.

Jeg nevner disse håndgripelige positive effektene, for det første fordi det er lett å se at de er et direkte resultat av latihanen uten innblanding av selvbedrag eller innbilning, og for det andre fordi de utgjør noen av de viktigste fasetter ved dagliglivet i Subud.

Latihanen fungerer som veiviser. Ofte, når jeg har stått overfor et tilsynelatende uløselig problem eller oppgave, har jeg glemt vanskelighetene, puttet dem i ovnen, så å si. Når jeg slik har lagt oppgaven til side, har løsningen kommet senere, nesten uten anstrengelse. Dette er en vanlig opplevelse; tenkning legger ofte forholdene til rette for inspirasjon der svarene bare spretter opp som ristebrød.

Den beste illustrasjon av dette er ’testing’. Vi tester et problem eller spørsmål ved å be om å få et svar i latihanen. Testing kan forårsake så klare og entydige indikasjoner, så intenst mottatt, at det vil være malplassert å karakterisere dem som selvsuggesjon eller innbilning. Et enkelt eksempel: Jeg testet en gang hvilken holdning jeg burde ha til mitt arbeid – som på den tiden var på lavmål. Min forutfattede oppfatning var at jeg måtte arbeide hardere.

Testingen fikk meg faktisk til å føle meg avslappet, lykkelig og fikk meg til og med til å le! Følelsene og bevegelsene kom ikke fra min egen vilje, men fra latihanen, og det var ingen tvil om at svaret på spørsmålet var at jeg skulle bekymre meg mindre heller enn å arbeide mer (noe som naturligvis ikke inviterte til latskap!). Senere opplevelser verifiserte svaret.

Det er klart for meg at testing har forandret mitt liv på mange måter. Det har reddet meg fra å fatte en rekke dårlige beslutninger, så som å velge et universitetskurs som jeg i etterpåklokskapens lys har sett ikke ville ha passet meg. Testing har vist hvilke holdninger jeg burde ha overfor vanskelige personer og vanskelige situasjoner. Testing har hjulpet meg til å forbedre mitt forhold til andre og stimulere noen av mine sterke sider og få bukt med noen av mine svakheter.

Det som er avgjørende for meg når det gjelder testing er at jeg må være i stand til å føle svarene selv og føle at svarene kommer fra latihanen og ikke fra min egen innbilning. Videre har det vært essensielt at jeg beviser nytteverdien overfor meg selv ved å sette resultatene ut i livet – om enn nølende!

Slik har latihanen vist seg å være relevant for min livskvalitet.

Den skjulte formelen

Livingston Dodson (USA)

Situasjonen var slik: Etter endelig å ha trengt gjennom barrieren til medlemskap i Subud slik jeg beskrev i et tidligere innlegg, hadde jeg tilbrakt to år med latihan uten å ha truffet Bapak. Min kone og jeg bodde fortsatt i Los Angeles der vi var blitt åpnet. Det var 1962, og jeg jobbet fortsatt i et foretak som holdt på med forsvarsanalyser.

To ting inntraff da som kom til å farge mitt liv i noen år fremover. For det første hadde jeg skrevet til Bapak, slik som mange av mine venner, og stilt noen trivielle spørsmål, så som hva var mitt rette yrke. (Vel, mitt virkelige motiv var ikke så mye å få svar på dette spørsmålet, men å få et brev fra Bapak som jeg spare på slik at barnebarna kunne lese det.) Han svarte med et brev som totalt ignorerte spørsmålet og som ganske enkelt sa, som om det skulle være noe helt opplagt, at jeg burde bo i New York. Jeg ble lettere lamslått, men var fornuftig nok til å legge brevet i skuffen og ikke bekymre meg om hva det måtte bety. I det minste, ikke ennå.

Den andre hendelsen dreide seg om arbeidet mitt. Jeg var blitt misfornøyd med de analysemetodene mine kolleger og jeg hadde vent oss til å bruke når vi prøvde å analysere og forutsi resultatene av å benytte meget komplekse informasjonssystemer. Jeg var derfor på jakt etter noe nytt, men det eksisterte ikke ennå. Så jeg begynte å lure på om ikke jeg selv kunne formulere en ny fremgangsmåte.

Dette hadde sirklet rundt i hodet mitt i omtrent en måned uten resultat da jeg en dag kom hjem fra jobben og la meg ned på sofaen i stuen. Hodet fortsatte å fokusere på problemet. Jeg tegnet mentale diagrammer og prøvde å stille de rette spørsmålene angående disse diagrammene da det hendte.

Til å begynne med visste jeg ikke at jeg var blitt transportert over i et annet slags rom. Jeg fortsatte å konsentrere meg om tegningene, bare at de nå syntes å være skissert på en vegg som var omtrent to meter høy, og at jeg var oppreist og skrittet frem og tilbake foran diagrammene. Jeg fant fremdeles ikke ut av det, da en stemme sa, ’Gå rundt veggen’.

Jeg følte at jeg ikke hadde noe å tape, og jeg la også merke til en port like til venstre for diagrammene. Jeg gikk gjennom porten. Der så jeg et helt landskap, betagende i sin skjønnhet i motsetning til veggen med de nedrablede skissene. Jeg fant meg selv på en bakketopp som hellet ned mot en strand. Det jeg virkelig likte var at havet var av vin, ikke vann, og at det strakte seg hele veien til horisonten.

Mellom meg og stranden var det en vingård, og det var den jeg begynte å gå mot da jeg gikk nedover. På veien la jeg merke til en sjarmerende gammeldags liten hytte. Ut av den kom en liten gammel dame som ikke syntes å bry seg om at jeg snuste omkring, men bare fortsatte med sitt arbeid uten å si noe.

Jeg kom frem til vingården som syntes å være ca åtte mål, og plukket en drue for å ta med meg. Med druen i hånden begynte jeg å gå oppover igjen. Mens jeg gikk puttet jeg druen i munnen og spiste den. Snart fant jeg at jeg kunne tenke ut hva jeg enn ønsket å tenke ut. Jeg kunne formulere ethvert problem jeg kunne forestille meg, og umiddelbart se løsningen uansett hvor komplisert problemet var. Etter at jeg innså det begynte jeg å gjøre det ene eksperimentet etter det andre, men jeg hele tiden jublet over at noe sånt kunne være mulig.

Så vendte stemmen tilbake og sa, ’Alt er mulig for de som tror på Guds sønn.’

Som da Alice i Eventyrland vendte tilbake til huset sitt gjennom speilet ble jeg forskrekket over å finne meg selv tilbake på sofaen hjemme. Jeg sto opp i en fantastisk tilstand av ærefrykt og lykke. Det plaget meg ikke at jeg ikke kunne huske detaljene vedrørende de problemene jeg nettopp hadde sett og løst. Jeg var tilfreds med at jeg kunne huske hele landskapet og det som ble sagt.

I løpet av de kommende ukene begynte det langsomt å demre for meg hvordan jeg virkelig kunne konstruere en ny teori, med alle former for anvendelser innen mitt arbeidsfelt. Dette gjennomførte jeg på si, i tillegg til mine andre oppgaver. Jeg begynte å skrive på en foreløpig artikkel.

Før den var ferdig fikk selskapet mitt besøk av to menn fra MIT (Massachusetts Institute of Technology) som arbeidet der for luftforsvaret som forskningsdirektører De sa at de kom i forbindelse med et noe uvanlig oppdrag. De reiste rundt i landet og besøkte alle universiteter og private forskningsinstitusjoner for å se om de kunne finne nye matematiske måter å bygge systemer på, fordi de var overbevist om at standardmetodene var sørgelig utilstrekkelige. Jeg ble fælen da jeg hørte dette, for det var nettopp dette som hadde vært drivkraften min i de senere månedene. Jeg forholdt meg passiv mens jeg ventet på hvordan foretaket mitt ville respondere på dette.

Ledelsen sa at det ikke var noe de kunne komme på som svarte til dette i selskapet. Men etter at møtet var slutt, tok jeg kontakt med dem privat, skisserte mine tanker og pekte på noen mulige anvendelser av den generelle teorien. De sa til meg, senere til direktøren i selskapet, at dette var det de hadde lett etter. Hvis selskapet og jeg kunne utarbeide et formelt prosjektforslag, skulle de seriøst overveie å finansiere ny forskning langs disse linjene.

Det var nøyaktig hva vi gjorde, og de svarte med en kontrakt på et rent forskningsprosjekt av et års varighet for meg og en annen kollega. I mellomtiden var det andre ting som hendte. Direktøren vår var i gang med å forberede en anselig ekspansjon av det lille selskapet vårt i Los Angeles. Assisterende direktør ba meg stikke innom dagen før arbeidet på forskningskontrakten skulle begynne. Han sa at selskapet planla å åpne to nye kontorer på østkysten og at de trengte noen til å åpne og lede kontoret i Washington DC. Ville jeg være interessert? Jeg spurte, av nysgjerrighet, hvor det andre kontoret på østkysten var, der de allerede hadde en leder. ’Å, det dreier seg om et lite kontor nær New York City, i New Jersey.’

Vel, Bapaks brev som jeg ikke hadde fått noe ut av da det kom, dukket nå opp i bevisstheten. ’Du bør bo i New York.’ Så jeg mumlet noe om at jeg ville foretrekke å flytte til New York selv om de ikke trengte at noen flyttet dit. Selv om assisterende direktør fortsatte å prøve å overtale meg til å flytte til Washington, besluttet jeg meg av en eller annen grunn til å stå på mitt for å følge Bapaks råd.

Irritert, nesten til det grenseløse, sa endelig direktøren at han ville ordne det slik at jeg kunne flytte dit jeg ville. Intervju slutt.

I dag, hvis jeg kan få bryte inn fra mitt nåværende ståsted, eier selskapets Washington-kontor sin egen bygning, som er enorm og dominerer de andre av selskapets oppholdssteder som alle vokste voldsomt over hele landet. New Jersey-kontoret eksisterer ikke lenger, og det vokste aldri utover de fire-fem personene det startet med. Bapaks råd hadde ikke noe å gjøre med om jeg skulle bli millionær. ’Aha’, sier dere, ’Bapak var opptatt av at denne mannen ikke skulle bli en mektig leder og falle for materialismens ulike fristelser. Kanskje han ville sikre at ha utviklet seg til en ydmyk, dog velkjent, forsker.’ Resten av beretningen vil redde dere fra den villfarelsen også.

Til slutt bodde vi i et vakkert hus på landet i New Jersey, og jeg kjørt daglig omtrent tredve kilometer til jobben. Der ventet mirakelkontrakten på meg og friheten til å engasjere meg i viktig forskning i et helt år.

Problemet var, jeg var fullstendig ute av stand til utføre dette arbeidet, eller noe annet arbeid for den saks skyld, og jeg måtte på en eller annen måte unngå at noen av mine medarbeidere fikk vite det. Jeg måtte også på en eller annen måte fremskaffe og levere i henhold til mine løfter til disse gode luftforsvarsmenneskene.. Kort sagt, jeg opplevde en fullmoden krise på den tiden (selv om den var langt fra sin maksimale manifestasjon).

Men jeg lærte noe om hvordan jeg skulle takle det. For eksempel lærte jeg at hvis jeg strittet i mot den tilstanden jeg var i og prøvde ved viljens hjelp å vende tilbake til en slags normalitet, så medførte det alle slags komplikasjoner og forstyrrelser i mine omgivelser. Men hvis jeg ikke kjempet og kun hadde tiltro til at intet uheldig ville hende meg, så skjedde det ikke noe uheldig. Dette opplevde jeg som relativt utrolig. Andre reagerte på meg som om jeg var helt normal så vidt jeg kunne se. Jeg klarte å snakke, OK, og gå omkring, gå til lunsj og lignende. Hva jeg absolutt ikke klarte å gjøre var å tenke. Og det var jo nettopp det jeg tillitsfullt var betalt for å gjøre.

En natt hadde jeg en drøm som syntes å forklare meg en god del om min situasjon: Jeg var på badet og holdt på med å vaske noe under det rennende vannet fra springen. Det var hjernen min. Som ved et mirakel var den blitt tatt ut av hodet. Det syntes ikke å bekymre eller sjokkere meg i nevneverdig grad. Jeg forsto imidlertid at dette var en bekreftelse på hva jeg hadde hatt mistanke om: hjernen var koblet ut, unntatt for de mest grunnleggende behov, slik at vesentlige reparasjoner og rengjøring kunne gjennomføres.

Jeg hadde leid inn en venn av meg, en matematiker, for å hjelpe meg med forskningskontrakten. Innen da hadde jeg funnet frem til en strategi for å gjøre alle de bevegelser som er forbundet med å arbeide (så som å sette meg ved skrivebordet med papirer foran meg osv.) og la det skje som skjedde, enten det var positivt eller negativt. Så en typisk dag ville bestå i først å gå gjennom hvor langt vi var kommet og bestemme oss for det neste vi skulle gjøre. Så ville vi gå hver til vårt, helt til vi hadde noen resultater som var verdt å snakke om.

Til min forbløffelse opplevde jeg at jeg, etter at vi hadde gått fra hverandre, mottok matematiske bevis ut av det blå for det neste teorem som trengtes for det teoretiske fundament vi var i ferd med å bygge. Vi arbeidet på denne måten hele året, og ingen oppdaget at jeg ikke kunne tenke. Hodet var i permanent 24-timers latihan, men merk dere, kun hodet fra øynebrynene og opp, ikke resten av kroppen. For selve kroppen måtte jeg gjøre gruppelatihan i New York City.

Etter at året var gått ble sluttrapporten oversendt sponsorene i luftforsvaret, og de erklærte at den svarte til det de hadde håpet på. De distribuerte den så rundt i nettverket av leverandører og organer knyttet til forsvaret.

I 1964 var Bapak på reise rundt i Europa, og vårt lille styre, det internasjonale Subud-styret – som jeg var blitt valgt inn i året før – besluttet at vi skulle benytte anledningen til å følge med ham på deler at turen for å bli flinkere til å koordinere vår innsats. Vi hadde en fantastisk tid, lyttet til foredragene hans, og fikk anledning til å møte Subud-medlemmer i Frankrike, Tyskland, Sveits og Østerrike.

Det var i en vakker villa i de sveitsiske alper som tilhørte et medlem, at det neste skritt over grensen og inn i den virkelige delen av min ’krise’ fant sted. Jeg gikk rundt i hytten og holdt på med en eller annen styreoppgave da jeg gikk forbi døren til rommet der Bapak satt. Han gjorde tegn til at jeg skulle komme inn. Så ba han en av hjelperne gå og finne de andre i villaen og be dem også å komme inn. Han ønsket å fortelle oss noen historier.

Omtrent 20 personer samlet seg i rommet, og Bapak begynte. Det var historier om Adam og det første primitive språket som Bapak sa var virkelig universelt, og mer om forhistoriske sivilisasjoner. Så sa Bapak at han ønsket å gjøre en liten test med oss: ’Hvordan føles hjernen når den spinner med klokken?’ Så: ’Hvordan er det når den spinner mot klokken?’ Ingen av oss følte at vi hadde mottatt en døyt i testen. Vi resignerte og slo oss til ro med at vi ennå ikke var klare for den slags.

Tilbake i New York var det fremdeles utvikling på gang i forbindelse med ’den skjulte formelen’. Jeg ble invitert til å delta på en rekke symposier der mitt arbeid og relaterte arbeider av andre ble diskutert. Selvfølgelig måtte jeg sitte i ’min himmelske tåke’ på alle disse, og må ha blitt oppfattet av mine kolleger som en skikkelig tomsing. En av konferansene var skikkelig velrenommert der rundt hundre forskningssjefer fra staten og industrien var invitert til å tilbringe en uke på et isolert kurbad i sør for å diskutere neste skritt i forskningen. Jeg ga ingen presentasjon selv om det var en rekke presentasjoner av arbeider som bygget på mitt arbeid. Den store overraskelsen: Teorien viste alle tegn på å virke i praksis på virkelige problemer.

Som resultat ble det flere kontrakter der jeg deltok i noen. En dag ble jeg virkelig forbløffet da en ukjent person kom innom kontoret mitt fra en høyskole i nærheten av New York City. Han sa at han beundret arbeidet mitt så mye at han hadde fått høyskolen til å opprette et nytt institutt med det formål å utvikle flere anvendelser av teorien min. Han mente at det eneste rette var å invitere meg til å bli den første instituttlederen. Penger var ikke noe problem. Hva skulle jeg si til det? Min første visjon var at jeg så meg selv stående foran det nye instituttet som en 100 % tulling, som jeg på den tiden visste at jeg var. Jeg sa, ’La meg tenke over det, så skal jeg komme tilbake til saken.’

Heldigvis var Bapak på vei hjem via New York City. Jeg dro fordel av det og ba om et intervju og spurte ham omtrent slik: ’Selskapet mitt har forsøkt meget, meget hardt å få meg til å flytte til Washington DC. Men jeg har motsatt meg det, og har bare strukket meg så langt at jeg er villig til å pendle til Washington på grunn av styrearbeidet i New York. Bør jeg fortsette å motsette meg det?’ Jeg var overbevist om at han ville si ’Ja’, men han sa, ’Nå bør du flytte til Washington’. Jeg fortalte ham ikke om det smigrende høyskoletilbudet fordi ha tilføydde, ’Under ingen omstendighet bør du arbeide nær New York’.

Overveldet av alt dette, og hemmelig lettet, fortalte jeg den hyggelige mannen fra høyskolen at jeg ikke kunne ta i mot det vennlige tilbudet. (Han må ha følt at hans helt hadde vendt seg mot ham.) Jeg flyttet mitt personlige selv til Washington og pendlet til New York i helgene. Bapak har nå reddet meg fra å bli en berømt vitenskapsmann så vel som å bli millionær.

Men hva har jeg å klage over, noe jeg heller ikke gjorde, siden det hele i utgangspunket ikke var min fortjeneste? Jeg ønsket bare å gå rundt med en stille lykkefølelse, med min superkomfortable hjerne. Selv om den ikke virket, begynte det å bli gøy å leve med den.

DEL III

’Velsignet være deg, Bottom. Du er forvandlet’[8]

Å skrive om meg selv

Stephen Thompson (UK)

Jeg var der da Subud ble brakt til England. Jeg var der da Bapak ankom 23 mai 1957 og fordi jeg var på rett sted til rett tid, ble jeg åpnet. Jeg mottok min kontakt med Guds kraft. Jeg var blitt i stand til å ta de første skritt inn i den åndelige verden mens jeg ennå levde.

De som er blitt forært denne velsignelsen snakker vanligvis ikke mye om den eller om hva Subud har gjort for dem. Jeg tror det er rett. Å formulere i ord en gave fra Gud er kanskje å bringe den ned på nivået til våre egne tanker. Likevel er det høyst naturlig for andre å spørre: Hva er utbyttet? Hva har du igjen for det? Jeg finner at fremskritt i det åndelige liv er lette å kjenne igjen på de faktiske resultatene. Det er ikke noe vagt eller luftig ved dem. Enten skjer noe med deg eller ikke. Enten mottar du fra den allmektige Gud eller ikke. Det er ikke noe poeng i å late som, ikke noe poeng i å innbille seg noe, ikke noe poeng i ønsketenkning. Realiteten av åndelig erfaringer er ikke til å ta feil av.

Jeg tror at vi allerede fra åpnningstidspunktet opplever det mirakuløse. Noe hender med oss som er hinsides grensene for våre vanlige daglige opplevelser. Hver gang vi gjør latihan og beveger oss, ikke på den vanlige måten, men ved å bli satt i bevegelse, til å synge eller gråte av Guds kraft – det er for meg et mirakel. Latihanen er et helt og holdent naturlig fenomen, likevel, hver gang vi stiller et spørsmål til Gud i ’testingen’ og mottar et sant svar, det er et annet mirakel.

Dette er ikke småting – selv om jeg etter mer enn 30 år i Subud betrakter dem som hverdagslige. Og kanskje er det like greit at jeg gjør det, for hvis ikke, kunne jeg begynne å tro at jeg var noe helt spesielt. Jeg er ikke noe spesielt; jeg er bare blitt skjenket en utrolig velsignelse.

Naturligvis har vi i Subud den uunngåelige Avdeling for Tegn og Undere. Jeg kjenner ikke så mye til slikt, men mange Subud-medlemmer har i private samtaler fortalt om forunderlige opplevelser som går utenom all logikk, alle kjente naturlover, og alt en med rimelighet kunne forvente. Slike opplevelser bidrar til å minne oss, som ennå er på grunt vann, om at nåden kan bli gitt til en person som fullt og helt overgir seg til Gud, uavhengig av hvor lenge en har vært med i Subud. Men, siden jeg både av natur og oppdragelse er en heller fastlåst person, så kan jeg ikke fortelle om noe slikt. Likevel kan jeg kanskje antyde hva jeg mener ved å fortelle to korte historier.

Jeg spaserte en dag i egne tanker nedover Londons støyende og overfylte Regent Street. Mine sublime tanker dreide seg sannsynligvis om hva jeg skulle ha til lunsj eller hvor jeg kunne få kjøpt meg et par sokker da plutselig all trafikk stoppet opp og all lyd av fottrinn på fortauet stilnet. Det eneste jeg kunne høre var lyden av en enkelt persons fottrinn på den andre siden av den brede gaten. Jeg krysset over, for det var det jeg syntes at jeg ble ledet til å gjøre, og fottrinnene kom nærmere. Jeg kom ansikt til ansikt med en som jeg ikke hadde truffet på 20 år. Han var i vanskeligheter, og jeg kunne hjelpe. Det var det hele. Det gikk for første gang opp for meg at jeg gjennom latihanen kunne bli ledet gjennom livet på ordinære og hverdagslige måter – kanskje i tillegg til mer spektakulære måter senere hen.

Så, en dag kom det liv i min venstre hånd. Med det mener jeg at hånden plutselig ervervet sitt eget liv. For eksempel begynte den å bli i stand til på egen hånd å åpne en bok, en hvilken som helst bok uansett tykkelse, på nettopp den siden jeg trengte. Jeg kunne åpne en katalogskuff, og den ville finne frem til det ønskede kortet uten at jeg så på. Hver gang den gjorde det (det skjedde aldri hvis jeg tenkte på det) begynte jeg å le. Folk syntes at jeg var noe eiendommelig. Men jeg lo – av glede – av at en liten del av meg var gjennom latihanen blitt klar over det sanne livet som eksisterer inni vårt vanlige liv, og som resultat være i stand til å handle i henhold til Guds vilje.

I løpet av mine år i Subud har jeg lært de viktige aspektene ved det å være tålmodig, å godta at renselsesprosessen i mitt tilfelle sannsynligvis kommer til å ta lang tid. Har det noen gang eksistert momentan frelse? Vi synes aldri å bli gitt mer enn vi har iboende kapasitet for å motta. Våre åndelige Roma-er blir ikke bygget på en dag eller heller ikke på 1000 dager (som Bapaks ble). Heller ikke bærer et tre frukter før det er blitt stort nok. Likevel har jeg på min vei litt etter litt skjønt at jeg blir ledet, noen ganger uten at jeg har oppdaget det før etterpå. Det hender på alle slags forunderlige måter, store eller små, gjennom en kraft, en liten stemme, en dult, et noe inni meg som har sitt utspring utenfor denne kloden.

Og det som er oppmuntrende er at jeg på denne lange reisen er at jeg er blitt gitt små presanger nå og da for å holde meg gående. Jeg, som ikke kunne synge, iallfall bare falskt, kan nå synge uten at folk fjerner seg. Av og til når jeg sovner ser jeg nå skiftende panoramaer av lys og farger rundt meg som gir meg en følelse av å være i en annen verden. Eller jeg kan føle meg trett og irritabel når jeg går til et Subud-møte og vende tilbake lykkelig og full av pågangsmot. Jeg kan til og med minnes en søvnig ettermiddag i Wisma Subud[9] da min for lengst avdøde far kom til meg og fortalte at han nå hadde funnet fred.

Og slik kunne jeg fortsette. Jeg kunne nevne da jeg begynte å få ro i mitt sinn, da min redsel for døden begynte å fordunste. Jeg kunne til og med nevne ekteskapet (andre vil), og den transformasjonen av forholdet mellom mann og kvinne som latihanen har forårsaket. Mary og jeg er hverandre så nær nå at det er nesten latterlig. Vi behøver nesten aldri å åpne munnen. Vi sier også ofte hva den andre nettopp tenkte. Dette kan høres kjedelig ut; tro meg, det er det ikke. Menneskenes kjærlighet har mange rom.

Til slutt, jeg tror fremdeles at den beste måten å beskrive hva Subud har gjort for meg er å huske, hvis jeg tør, hvordan det var før; å huske min privilegerte arroganse, min uvennlighet overfor andre, min totale ateistiske atskillelse fra Gud, min selvgodhet, min angst og gru, min fundamentale uvitenhet om hensikten med livet og min mangel på moralsk karakter.

Jeg er ikke så dum at jeg later som om alt dette er borte. Men jeg vet med en sikkerhet som intet i denne verden kan rokke ved at dersom jeg er oppmerksom og påpasselig med hensyn til min egen atferd, så kan jeg leve resten av livet under den allmektige Guds beskyttelse. Kan noen forestille seg noe mer å be om?

Nytt liv for en eldre dame

Vita Dodson (USA)

Bapak ber av og til medlemmer vise hva resultatet i deres liv har vært av å gjøre latihan. Likevel, selv om jeg vet at det har oppstått bemerkelsesverdige forandringer i meg, i livet mitt, blir jeg minnet om uttrykket, ’Veien man ikke tok eksisterer ikke’. Jeg kan ikke med sikkerhet si hvordan, hvis jeg ikke hadde gjort latihan i over 20 år, mitt liv ville være nå. Ikke desto mindre ser jeg forandringer som, når jeg tar i betraktning tendenser i mine yngre dager – før jeg traff på latihanen – virker forholdsvis uventede.

En ting, og viktigst, er at jeg ble en mer hengiven mor og satte mer pris på barna enn noen av de som kjente meg ville ha trodd mulig. Tidligere fant jeg barn heller kjedelige. Jeg tror at Subud-barn blir gitt en bedre skjebne enn å ha en likegyldig mor. I alle tilfeller, i 20 år gikk jeg helt opp i familie og hjem.

Nylig har jeg begynt å vende min interesse og energi mot ytre aktiviteter, akkurat når barna er klare for å prøve sine egne vinger. Så istedenfor å sørge over ’det tomme redet’ er jeg nå travelt opptatt med å se fremover istedenfor bakover på det som var.

Kanskje var det som startet disse forandringene en liten ting som hendte for flere år siden. Da jeg fikk mitt Subud-navn, likte jeg det ikke noe særlig, så jeg testet hvordan det var for meg å hete ’Vita’. Jeg tror det var første gang jeg lo høyt i latihanen. Det overbeviste meg! Da jeg fikk høre at Bapak hadde sagt at det betydde ’Mot gjennom Guds kraft’, tenkte jeg, ’Hvordan kunne han vite at feighet og frykt var mine hovedsynder’. Jeg visste det knapt selv. Jeg mangler fremdeles mot, men er nå overbevist om at Guds kraft leder mine skritt og føler at jeg kan gjøre nesten alt hvis det er riktig å gjøre det., og at jeg kan møte livets omskiftelser, riktignok med en svak skjelving, men sikker på å få hjelp.

Gjennom årene har jeg alltid prestert brukbart, både på skolen og hjemme: ganske middels kan jeg vel si, men aldri som bestemann eller på topp i klassen. Jeg forsøkte meg aldri på som noe som syntes å kreve skikkelig innsats, så som å lære meg språk eller å gjenta et kunstprosjekt flere ganger for å få det rett. Heller ikke hadde jeg stolt på mine egne instinkter eller sanser eller ideer hvis de syntes å gå i mot godtatte normer.

Jeg antar at jeg manglet dypfølte prinsipper, og hadde ingen overbevisning som kunne ha gitt retning til mitt liv og atferd. Etter å ha gjort latihan en tid begynte dette å forandre seg. En indre forandring må finne sted, oppdaget jeg, før det kan komme ytre resultater. Den indre forandringen kan bare bli utført av Guds kraft.

Så langsomt ble livet mitt annerledes. En ting er at jeg ganske enkelt ble mer energisk, mer hardtarbeidende. Jeg lærte å leve i nuet. Arbeid i seg selv ble interessant og givende, og resultatet syntes mindre viktig en arbeidet selv.

Matlaging er et eksempel. Jeg har alltid kunnet lage spiselig mat ut fra en oppskrift hvis jeg hadde alle ingrediensene, men nå ble jeg langsomt i stand til se hva jeg hadde for hånden og lage en original rett som ble satt pris på av gjester og familie. Jeg kunne imidlertid aldri fortelle hva retten het hvis jeg ble spurt fordi jeg hadde aldri selv sett retten før. Nå kan jeg ’i tankene’ merke hva en oppskrift vil føre til og hva jeg bør tilsette for forbedre resultatet.

Igjen: For noen år siden begynte jeg med søm og håndarbeid. Jeg hadde drevet med slikt tidligere der jeg brukte andres mønstre, men så begynte jeg å utforme mine egne ting og begynte å markedsføre dem i det små. Smykker var neste skritt, og til min store overraskelse klarte jeg å selge det første jeg lagde. Snart oppdaget jeg at jeg fikk solgt alt jeg hadde tid til å lage. Dette er dog ikke det samme som at det var lett. Jeg arbeidet time etter time, og holdt på til langt på natt for å gjenstanden til å bli helt riktig.

Det var denne suksessen (liten som den var) som fikk meg tilbake på skolebenken. Det som overbeviste meg om at jeg kunne klare en mastergrad i kunst var følelsen av å kunne få til ting, følelsen av å kunne lykkes, og selv om jeg ikke lyktes til å begynne med, så ville jeg klare det til slutt. Jeg hadde følt i en tid at jeg skulle begynne på skole igjen. Likevel visste jeg ikke hvor, og absolutt ikke hvorfor eller hva jeg skulle studere. Jeg sa til og med til meg selv ’jeg har ikke tid, jeg vet ikke hva slags kurs jeg skal ta.’ Men på en eller annen måte, over en periode på noen måneder, begynte alt å falle på plass. Vel, ikke alt, men første skritt ble klart for meg.

Og det er noe annet jeg har lært. Jeg har lært å ta det første skritt og vite at det neste vil bli klart i sin tid. Hver gang jeg er blitt fristet til å gi opp, har jeg følt meg deprimert, men når jeg har gått videre, har hindringene falt bort på uventede måter.

Skjønt den beste delen av mitt liv i Subud er det som har skjedd inni meg, og det er det umulig å skrive om fordi det ikke kan formuleres med ord. Men jeg kan i det minste si at jeg har begynt å finne ut hvem jeg er, å finne meg selv, og oppleve gleden ved å lære, ved å arbeide, og oppleve en voksende grad av selvtillit og tro på Gud.

Enheten i det hele

Dominic Rieu (UK)

Min kone og jeg fant Subud fra venner som kom for å bo i Canterbury, eller kanskje var det Subud som fant oss.

De forandringer som Subud har bevirket i meg er konsentrert om kesuatan, ’enheten’ som Bapak ofte snakket om – enheten med ens ektefelle, med ens barn, ens forfedre og etterkommere. Det er bare langsomt og gradvis at jeg har begynt å forstå hva enhet betyr – og ikke betyr – og enda langsommere begynt å oppnå det.

Enhet i ekteskapet

Jeg giftet meg ut fra tiltrekning, kjærlighet og felles interesser, følelser og oppfatninger. Men det som var mest forstyrrende i vårt ekteskap var de følelser og oppfatninger som vi ikke delte. Jeg hadde mange sterke oppfatninger, og mange sterke følelser – om poesi, mennesker, høye heler, interiørarkitektur og så videre, og jeg pleide å gi uttrykk for dem. Hvis min kone ga uttrykk for et annet syn, eller bare formidlet sin uenighet ved taushet, følte jeg meg forurettet. Disse forskjellene – i tillegg til uvennlige ord og gale handlinger – var en stadig kilde til friksjon.

Atten år med latihan har gradvis redusert mitt krav om enighet; vi er nå enige om å være uenige. ’Enhet’ består derfor ikke av komplett sammenfall av tanker og følelser, men heller en tilfreds bevissthet om forskjeller. Harmoni kan eksistere uten enstemmighet. Vi krangler meget sjelden nå.

En ting til har bidratt til denne harmonien – Bapaks ord om Muhammed og kjærlighet. Han sa, ’Og det ble gjort lettere for Muhammed å tilbe Gud, fordi foreningen mellom Muhammed og hans hustru ble i sannhet en tilbedelse av Gud’. Og igjen, ’I foreningsøyeblikket blir de ett vesen som tilber Gud’. Mange av oss som ble oppdratt som kristne er hjemsøkt av de innviklede følelser om sex som forkludrer kristen teologi. Verdenshistorien kunne ha vært annerledes i noen henseender hvis det hadde vært Guds vilje at Jesus skulle gifte seg. La det være som det er, men hvor mange av oss ville, hvis det ikke hadde vært for Subud, kunnet myke opp våre følelser? Kan vi være annet enn glad over at vi har erfart at seksuell forening kan være latihan, at jiwa[10] og nafsu[11] kan virke sammen i harmoni.

Det er et annet sitat av Bapak som lyder, ’Hvis Bapak ser en pen dame, fordi damen ikke er til nytte for Bapak – hun er ikke Bapaks kone; hun er en annens kone – så vendes Bapaks øyne automatisk bort. Det er ikke fordi Bapak ønsker det, men fordi Guds kraft allerede er inneholdt i, er ett med, Bapaks evne til å se. Og dette er noe dere kan oppleve for dere selv. Hvis en er gift, behøver ikke hustruen bekymre seg om ektemannen, om hva ektemannen gjør når hun ikke ser etter, fordi kraften av Guds vilje vil være i ham – hans atferd vil bli ledet og avgrenset av Guds kraft til det som er riktig og passende for ham’. Jeg prøver å leve i henhold til det.

Enhet med ens barn

En manns enhet med sin kone, sier Bapak, bør lede til deres enhet med deres barn. Jeg hadde trodd, kanskje fordi jeg som overlærer alltid hadde med tenåringer å gjøre, at jeg hadde mer hell med meg enn de fleste når det gjaldt å unngå friksjon med mine barn som resultat av kritikk av hårfasong, klær, sminke, valg av venner og av musikk. Hele tiden hadde imidlertid en feil ubemerket sneket seg inn i meg, som kanskje hadde fått næring nettopp fra mitt ønske om enhet – jeg begynte å tillegge dem min egen tro og mine egne følelser som de ikke delte, idet jeg antok at de delte min entusiasme og forventet at de skulle fatte interesse for det jeg holdt på med.

Selv etter at jeg begynte å skrive på denne artikkelen er jeg blitt mer oppmerksom på denne svakheten. Jeg innså at den hadde fått plass, på en skjult måte, i en måte jeg hadde vendt meg til å uttrykke meg på, ved å bruke ’en’ istedenfor ’jeg’ i setninger som ’En foretrekker BBC fremfor ITV. Bruken av ’en’ kan selvfølgelig være mindre egoistisk enn bruken av ’jeg’, men ikke i mitt tilfelle. Det var selvopptatthet som fikk meg til å tvinge dem til å være enige med meg. Bruken av ’en’ på denne måten fører ikke til enhet, heller motsatt; det driver en fra hverandre, det skaper irritasjon.

Tilbake til religion

Jeg vender midlertidig tilbake til religion. Jeg er dypt forankret i kristendommen. Navnet mine foreldre ga meg, Christopher, og navnet Bapak ga meg, Dominic, er begge knyttet til Kristus Vår Herre. I latihanen er jeg mer tilbøyelig til å messe ’Allelujah’ og ’Allah, Allah’. I noen år fungerte jeg i mitt sogn som leg oppleser i den anglikanske kirken. Men kristendommen mistet taket på meg.

Nå vender jeg gradvis tilbake til min barndomsreligion. Hver morgen før frokost ber jeg morgenbønnen utenat, og hver aften før jeg legger meg ber jeg aftenbønnen. Jeg benytter språket i bønneboken fra 1662 slik jeg var kjent med fra guttedagene, og ikke den moderne versjonen. Jeg prøver å si bønnene i en tilstand av latihan. Bapak har anbefalt at vi vender tilbake til vår egen religion. I de storslagne hymnene, i salmene og bønnene er alt en – jeg – trenger for å leve. Hør bare kardinal Newmans hymne:

A second Adam to the fight

And to the rescue came.

Eller Te Deum:

To thee all Angels cry aloud: the Heavens and all the Powers therein

To thee Cherubin, and Seraphin: continually do cry,

Holy, Holy, Holy: Lord God of Sabbath.

Eller denne vesperbønnen:

Lighten our darkness, we beseech thee, O Lord; and by thy great

Mercy defend us from all perils and dangers of this night; for the Love of

Thy only Son, our Saviour, Jesus Christ

Forfedre og etterkommere

Avslutningsvis kommer jeg tilbake til relasjoner og enhet. Bapak har sagt at vi kan hjelpe våre forfedre gjennom latihanen. Dette ble en realitet for meg dagen etter at min far døde for noen få år siden. Sammen med en hjelper gjorde jeg en latihan som var den mest følelsesladde latihanen jeg har opplevd, en katarsis, en lang sesjon med gjensidig tilgivelse. Jeg gjentok og gjentok, ’Det er ålreit! Ikke noe å bry seg om! Det gjør ingen ting! Det er ålreit.’ Dette var en enorm velsignelse for meg. På grunn av det blir jeg tettere og tettere knyttet til min far og mor for hvert år som går.

Den 21 juni 1981 i New York holdt Bapak, for meg, et av sine mest bemerkelsesverdige foredrag. Etter å ha lyttet til lydbåndet kunne jeg ikke tenke på stor annet i dagevis og ukevis. Vi hørte Bapaks testing av en mann og en kvinne, testing for å forsøke å verifisere hva tilstanden var for deres avdøde fedre. Bapak fortsatte med å si, ’Hvis det til slutt er mulig for dere å komme til himmelen, vil dere ikke komme til himmelen alene, men dere vil ta med dere alle deres forfedre. Og, likeledes, hvis dere i denne verden virkelig kan oppnå å bli klare og rene og ha et godt hjerte, så vil det virke på deres etterkommere.’ Hvilken himmelstrebende idé! Hvilke avskrekkende, men samtidig oppmuntrende mål og håp! Det synes som om den avsluttende forsoningen i verden, av det forgangne og det fremtidige, ikke er overlatt til Kristus alene; det er en mulighet for at også vi kan ha en rolle å spille i det hele.

Tid

Salamah Dick (Indonesia)

Det var fra da jeg begynte i Subud og gjennom mine opplevelser etter det at jeg har fått en dypere bevissthet om tid. Jeg har begynt å bli vitne til at det er noe som heter materiell tid og åndelig tid, og at det er sjelden at de oppleves samtidig.

Min egen oppmerksomhet ble pirret da jeg hørte om Bapaks opplevelse av å motta at Subud ville bli en realitet i verden fordi latihanen var for hele menneskeheten. Bapak hadde også mottatt at en mann som snakket mange språk ville komme og hjelpe ham, og Bapak ventet i mange år før denne mannen (Hussein Rofé) ble sendt til ham fra den Allmektige.

Min egen læringsprosess begynte i det små, noen ganger i latihanen, noen ganger i drømmer, eller til og med i mine følelser, slik at jeg kunne oppleve en situasjon som direkte viste meg forskjellen i tid. Og jeg innså at en situasjon kunne ha én realitet nå og en annen om fem år. For eksempel kunne jeg bli ’bevisst’ å møte en venn – hvordan det ville skje, og alle detaljer forbundet med situasjonen. Min umiddelbare reaksjon var å forvente at møtet ville finne sted samme dag. Til min store skuffelse dukket vennen ikke opp. Så, kanskje en uke senere, når jeg minst ventet det, skjedde møtet i henhold til alle de forutsagte detaljene.

Langsomt ble jeg vist at grunnleggende endringer i våre liv ville inntreffe. Igjen ville tålmodighetsprøven være til stede. Jeg ville handle med en gang, men min mann, som hadde fått tålmodighet som gave, minnet meg om at jeg måtte vente på det rette tidspunkt – dette betydde ofte at endringen ikke ble overført fra det åndelige til det materielle på lang tid, og kanskje aldri.

Langsomt, etter hvert som jeg ble mer tålmodig, kom jeg til å forstå at det jeg drømte eller innså inne i meg kunne i sin tid bli til virkelighet på det fysiske plan. Jeg ble også vist at det kunne ha både en åndelig og fysisk realitet. For eksempel kunne en drøm (min spesielle måte å motta på) ha en åndelig realitet, en lekse å lære, et forvarsel om en forandring, en vekstprosess – og en materiell realitet: at om seks måneder, ett år, to år, ville den fysiske opplevelsen også inntreffe.

Jeg drømte en gang at ett av mine dødsfall ville skje gjennom avskalling av lag av hud fra mine armer og ben. Jeg forsto betydningen av dette for meg selv – så et år senere fikk jeg problemer med huden på armene og bena. Huden skallet av naturligvis, og legene klarte ikke helbrede meg, selv om de prøvde veldig hardt. Da jeg husket drømmen og dens betydning, ble alt bra.

Fremdeles er det situasjoner som ikke har materialisert seg. De kan inntreffe i virkeligheten, men ikke nødvendigvis. De har gitt meg den åndelige betydningen. Ikke alle drømmer trenger å bli omsatt til virkelige hendelser i denne verden. Det er min følelse at tiden er et kontinuum, at mange ting knytter seg opp mot den og at Gud kan velge å gi oss opplevelser hvor som helst i dette kontinuum. På ett tidspunkt kan vi bli vist hvordan det er å være en perfekt mor, for eksempel, og vi vet at dette sannsynligvis aldri vil skje, men vi vil kunne forstå hvor viktig det er.

Jeg forstår nå at det finnes en Guds tid, som er uendelig, og min tid, som er her og nå, og at jeg kan oppleve noe som er på ett nivå, men ikke på et annet. Å forsøke å be Gud å begrense sin tid til min er formastelig. Mitt ganske liv er bare et øyeblikk i det uendelige spektret av tid, og jeg må derfor ikke forsøke å begrense mine forventninger til et øyeblikk på dette endelige sted.

Leukemi, en Guds gave

Melinda Lasalle (UK)

Sykdom er for meg en gave fra Gud.

Det var en tid da alt i mitt liv lå som en bør på mine skuldrer. Jeg var hjelper, tilgjengelig for Subud-mennesker, men jeg følte hele tiden en tretthet og en verking i hele kroppen, og jeg var plaget av en konstant kvalme som var ledsaget av intense smerter. Det kontinuerlige presset av krav fra min familie og andre var hovedsakelig min egen feil fordi jeg aldri kunne si nei. Jeg tok på meg for mye, og tingene kom ut av kontroll – slik at jeg til slutt begynte å be om at alt måtte stoppe opp. Jeg klarte ganske enkelt ikke å stoppe det selv, og heller ikke kunne min kjære mann.

Vi hadde fått syv barn, og jeg hadde utviklet brokk under mine to siste svangerskap. Noen år senere ble jeg operert for brokk, og så måtte det hele stoppe opp. Under operasjonen hadde legen oppdaget problemer med blodet mitt og fikk det undersøkt. Det var leukemi. Mens jeg fremdeles var ør etter operasjonen ble jeg transportert til en klinikk, en stor landeiendom langt utenfor byen med lyd bare fra kuer og fasaner.

Dagene gikk. Jeg gjorde ingenting og ønsket ikke noe annet. Jeg sov og sov og lot det stå til og sov mer. Noen ganger spiste jeg litt frukt og salat. Dager ble til uker, og jeg ønsket meg ingenting, bare å være for meg selv og sove. Leonard, mannen min, kom og gikk, og fremdeles ønsket jeg meg ingenting og savnet ingenting. Jeg syntes å befinne meg på en slags mellomstasjon, drivende omkring, halvveis her, halvveis der, halvveis ingensteds. Jeg kunne ikke engang skjønne hvorfor jeg ikke hadde noe reelt ønske om å reise hjem til familie og venner. Jeg bare hørte på det som betjeningen sa og, gjorde likegyldig hva de ba om.

Etter uker i denne ytterst passive tilstand lå jeg en dag på massasjebordet, alene, massøren hadde forlatt rommet for en stund. Stille, og uten å bli overrasket kunne jeg se små flammer rundt bordet. Jeg var omgitt av dem. Jeg var ikke redd, bare lettere forundret. Jeg så. De vokste, og ble gule, og oransje. Så ble de større og større, helt til de var enorme og røde og hvite på alle kanter av meg – men over meg så jeg strålende fiolett og blått.

Jeg ble enda mer forundret da jeg hørte en dyp, kraftig stemme som kom et steds fra. Den sa, ’Må sykdommen i Melindas blod bli renset’. Langsomt døde så ilden og flammene hen, og jeg følte latihanen flomme gjennom meg. Jeg begynte så å synge, høyere og høyere, og fortsatte og fortsatte å synge, og etter hva som virket veldig lenge stoppet det av seg selv. Jeg sto opp, gikk tilbake til rommet mitt og sovnet.

Neste morgen våknet jeg med en gledesstrålende og klar følelse som om noe hadde endret seg totalt. Jeg var full av liv. Jeg ville leve! Da jeg traff legen min noen få timer senere og fortalte ham det, lo han og sa at jeg hadde brukt fryktelig lang tid på bestemme meg for å leve, men nå da jeg hadde tatt avgjørelsen, kunne han begynne å styrke kroppen min som nå var skrekkelig svak. Han forsto, og jeg følte meg skikkelig vel for første gang på jeg vet ikke hvor mange år. Alle på klinikken la merke til at noe hadde skjedd, og nå, når jeg fikk full behandling med diett, massasje, trening osv, kunne jeg føle at alt dette hjalp meg og gjorde meg bedre.

Jeg fikk reise hjem siden legen visste at jeg nå lengtet etter å dra tilbake. Han forsøkte ikke å stoppe meg selv om jeg var fryktelig tynn, svak og sårbar overfor alt og alle som kom nær meg. Jeg følte meg gjennomsiktig, fryktelig sensitiv, men skikkelig i live. Jeg visste nå at jeg kom til å leve. Jeg lovet ham at når jeg kom hjem, ville jeg følge dietten hans og hans strenge rutiner i ett år: øvelser, varme og kalde bad, to hvilepauser daglig, i seng før ni – og kostholdsrådene også. Dette ble bekreftet av Bapak da jeg spurte ham; jeg burde spise frukt og rå grønnsaker og litt fisk, ikke noe mer, ikke noe kjøtt, alkohol, kaffe og heller ikke te.

Det var ikke lett på den tiden å ordne alt dette, men våre syv barn var alle fantastiske, og våre venner var vennlige og hjelpsomme. Leonard klarte å være fem steder på en gang og holdt det hele gående innbefattet forretningsvirksomheten, og langsomt ble kroppen sterkere. Jeg følte meg så lykkelig hele tiden! Så mange ting hadde falt vekk for meg, opplevelser fra mitt liv som yngre, og så mange spørsmål, engstelser og følelser av skyld var simpelthen ikke der lenger. Jeg følte meg som om en stor bør var blitt fjernet; jeg følte meg utrolig fri.

Nå, når jeg skriver dette, er jeg på Cilandak (der Bapak bor) for første gang. Jeg har sett frem til å komme hit helt siden mange av våre venner forlot England på 60-tallet for å slå seg ned her. Det er en glede å være her. Jeg vet at når jeg skal tilbake til England neste måned vil jeg ha en ny retning, og at det igjen vil bli mye å gjøre. Men jeg vil bli i stand til å gjøre så mye mer, nå som jeg er fri fra fortiden!

Og alt dette har jeg min leukemi å takke for, og jeg takker Gud for den, for leukemi har vært en velsignelse og en måte til å nå frem til noen andre steder i meg som jeg kan leve ut fra.

God helse

Anon.

Få Subud-medlemmer snakker om sine opplevelser av virkningen av latihanen på helsen. Jeg tror det er litt overtro igjen i oss, eller er det bare en sunn respekt for det ukjente, det usynlige? I et hvert fall, en venninne av meg ved navn Sophie ble helbredet fra kreft – selv om hun fremdeles ikke vil snakke om det. Og så var det det opprinnelige tilfellet med Eva Bartoks mirakelbaby og all publisiteten tidlig i Subud. Alle syntes å ha en fantastisk historie å fortelle – hvis du presset dem hardt. Men uheldigvis, få av de som gjennomlever disse tingene dokumenterer dem. Mirakler skjer, og man lærer seg til å trekke på skuldrene og godta dem med takknemlighet.

I dag har jeg gleden av å være frisk. Men det har ikke alltid vært slik. I mange perioder av livet mitt har jeg lidd av langvarige sykdommer. Ikke mye smerte, takk Gud, men rikelig med ubehag og ukevis til sengs. I årevis etter jeg ble åpnet syntes jeg å bli syk hele tiden. Periodevis hadde jeg astmaanfall, feber, bronkitt, lungebetennelse, og huden ble utsatt for endeløse stygge infeksjoner. Til slutt endte jeg opp med hepatitt og diabetes. Mye av dette tilskrev jeg, som forfatteren av forrige artikkel, virkningen av latihanen i meg. Ikke når de oppsto første gang naturligvis, for de var nedarvede tendenser og svakheter, men når de vendte tilbake etter at jeg var blitt åpnet – og når de til sist forsvant.

’Du må bli verre før du blir kan bli bedre’. Dette synes å være det generelle mønsteret for Subud-medlemmers opplevelse av sykdom. I mitt tilfelle, som barn var jeg hjemme fra skolen i ukevis hver vinter med astma og bronkitt. Min far døde til slutt av diabetes – og i trettiårene utviklet jeg også det. I årevis, selv når jeg ikke var ordentlig ’syk’, var jeg likeglad, letargisk og hadde en tendens til å bli smittet av alt som gikk omkring. Etter et fullt gjennomført svangerskap fikk jeg et dødfødt barn, sannsynligvis på grunn av diabetesen.

Det var for mye. Jeg var lei av å være syk. Jeg fikk tak i noen bøker om ’naturlig helse’, og andre om ernæring som jeg hadde ansett som forskrudde, og ble forskrudd på full tid selv. Men det hjalp meg ikke noe særlig. Fremdeles ble jeg smittet av alt som gikk rundt, og ’naturlig helse’, selv med latihanen, var en uvirkelig drøm. Et stykke av gårde på denne veien, mens jeg syntes veldig synd på meg selv, innså jeg at jeg måtte bare godta at dårlig helse var en del av mitt liv, og at jeg måtte gjøre hva jeg kunne for å ta det pent.

I dag, i en alder av 55 er jeg, som jeg sa tidligere, sunnere enn jeg har vært noen gang tidligere. Og nei, jeg jogger ikke og driver ikke på med noen ekstra form for trening. Merk deg, ’ekstra’ – den trening jeg driver med er inneholdt i latihanen selv. Jeg har lært meg å slippe kroppen løs og gjøre latihan badan (kroppstrening, bokstavelig talt), enten under vanlige gruppelatihaner eller noen ganger på soveværelset når jeg føler meg stiv eller ikke får sove.

Videre, etter 25 år i Subud har jeg endelig lært å bruke latihanen: å bruke den til å finne ut hva jeg bør og ikke bør spise. Så nå ’spiser jeg godt’. For meg betyr dette tre ting. For det første, jeg bruker latihanen til å vise meg hva jeg bør kjøpe. På en måte føler jeg at dette er det rette, eller det er det riktig å kjøpe i dag. For det andre, når jeg lager maten, kan jeg føle at latihanen er på gang i meg og ’heller’ vibrasjoner inn i maten. Og for det tredje, når jeg spiser noe, enten rått eller kokt, er jeg igjen bevisst latihanen i meg – jeg knytter meg til den, igjen – og jeg smaker maten, bevisst, når jeg tygger den.

Latihanen har også skjerpet mine sanser. Jeg ser ikke bare mennesker, men jeg ser inn i dem. Jeg hører ikke bare stemmer, men jeg hører bak stemmene hva folk ubevisst sier. Jeg til og med lukter ting på snodige måter. Når kvinner har vært promiskuøse, gir de fra seg en svak råtten, stinkende odør. Når noen er psykotisk, neurotisk eller bare midlertidig forstyrret, er det en annen hårfint forskjellig, nesten bitter lukt som omgir dem. Men så, for å gjøre opp for alt dette, er det fine stunder når streif av lette, blomsteraktige dufter synes å stråle ut av mennesker – mennesker som kanskje har vært gjennom harde tider og har fått en slags renhet og korrekthet i seg. En god og pålitelig person lukter godt, på denne underlige bølgelengden av åndelige lukter.

Dette kan ofte være ganske alarmerende for de som begynner i Subud. Kort etter at de er blitt ’åpnet’ og praktiserer latihanen regelmessig begynner de å oppdage – det gjorde i det minste jeg – at de ikke bare er forbundet med Gud, men også med andre mennesker. Du føler hva andre føler, hodepiner og det hele. Det varer ikke lenge, og det er ikke for ubehagelig – men det er en plage å sitte ved siden av noen på bussen som har forstoppelse. Likevel, selv om det ikke alltid er behagelig å være forbundet på denne måten, så er det en måte til å kjenne andre mennesker sett innenifra, kanskje intuitivt, bakenfor den ytre fasaden. Dette synes å være en naturlig fase i latihanprosessen – og den går over for de fleste, iallfall når det gjelder den mest ekstreme sensitiviteten. Men det er ikke for ingenting at en hører folk si, ’Det er ingen hemmeligheter i Subud’.

En annen Subud-bemerkning er at ’Alt i deg kommer til liv’, i den forstand at hver kroppsdel, hver for seg og i sin egen tid, mottar sin særskilte renselse gjennom – og i – latihanen. Den får så å si en grundig vårrengjøring, – blir sensibilisert, oppfrisket og forynget på ubeskrivelig vis.

Jeg tror at hensikten med denne prosessen, populært kalt ’renselse’, er at kroppen vår skal bli en egnet mottager av ånden. Fra de øyeblikket vi ble unnfanget er vi gjenstand for følelsesmessige og fysiske påvirkninger, og på det tidspunkt vi kommer i puberteten er vi et mer eller mindre ferdig formet menneske. Det vil si, ferdig formet av vår familie og vår sosiokulturelle bakgrunn. Så det er ikke rart at vi trenger å ’finne oss selv’. Og det er dette som latihanen befordrer – gjennom renselsesprosessen.

Dette begynner (det vil si vanligvis – og det er alltid unntagelser fra regelen) med det fysiske legemet og at det i det typiske tilfellet – som jeg er sikker på at det ikke er noe av – går videre til følelsene, så til hjernen og tenkningen. Det er en meget kompleks og subtil prosess, og hva vi selv erfarer individuelt synes å være de ikke alltid bekvemme resultater og bivirkninger av denne prosessen, denne åndelige trimmen. Ved å la oss påvirke av latihanen, ånden, kan vi ikke forvente å forstå dens virkemåte – alt vi opplever er skummet i strandkanten. Med andre ord, vi opplever medgang og motgang, den tilsynelatende tilbakekomsten av sykdommer og fysiske symptomer, men den store, overordnede, usette revitaliseringen av hver del av kroppen vår fortsetter uten at vi er prosessen bevisst.

God helse betyr for meg å føle meg vel i kroppen, å være bevisst (men ikke i overdreven grad) mine venners og naboers tilstand, situasjon og sinnsstemning – og fremfor alt å være sensitiv overfor åndens tilskyndelser i mitt daglige liv. På den måten er kroppen min et redskap for å lære om meg selv og om verden, og for å kunne oppleve hvordan ånden virker i sin alminnelighet.

Så for alle disse årene med sykdom er jeg, forenklet sagt, takknemlig, fordi de har gjort meg i stand til å gjennomgå en endringsprosess som jeg trengte for å bli hel.

Bataljer i hopetall

Salamah Pope (Indonesia)

Subuds latihan synes å være en høyst naturlig ting. I det minste, det var slik det fortonet seg for meg i begynnelsen: enkel, lett og naturlig. Den føltes – og føles fremdeles - som ’riktig’, og i så måte, ’naturlig’. Men hva Subud har gjort for meg siden jeg ble åpnet har ikke vært enkelt, ikke lett å godta, og sannsynligvis ikke naturlig heller.

Men når jeg sier ’Subud’, mener jeg ikke organisasjonen eller menneskene i den. Jeg mener den milde energien som jeg tillater å arbeide i meg, i latihanen. Denne har gitt meg den fysiske opplevelsen av tilstedeværelsen av Guds kraft; styrken – ’drivstoffet’ så å si – igjen og igjen til å gjøre det som jeg håpet var riktig. Den har stoppet meg, ofte, fra å gjøre det naturlige, det instinktive, og gjort meg i stand til å gjøre det rette. Min Subud-historie er således hovedsakelig om konstante bataljer – inne i meg selv: kamper for å ikke gjøre det naturlige!

Ta vårt ekteskap for eksempel. Få i denne antologien har gjort mer enn å nevne virkningen av latihanen på ekteskapet, men for meg har dette vært en av dens største meritter. Gitt at man har den rette holdning (at ekteskapet er en livslang kontrakt) virker det for meg som at latihanen ikke bare kan ’redde’ ekteskapet, men forynge det.

I vårt tilfelle, da Bapak først kom til England i 1957, hadde vi vært gift i to år, og før det hadde vi levd sammen i omtrent et år. Og før det hadde jeg vært, naturlig, temmelig promiskuøs. På den tiden vi begynte i Subud var ekteskapet temmelig tynnslitt. Jeg lå sammen med en annen mann, og Hugh (mannen min) forberedte seg på å dra til India sammen med en annen kvinne for å søke etter en guru. Vi bodde mer eller mindre i samme leiligheten, men det var alt.

Vi var likevel høflige mot hverandre; vi var engelske, og vi likte ikke opprivende scener og mishagsytringer. Heller ikke syntes vi engang å ha noen sterke følelser overfor hverandre. Vi var kun to totalt forskjellige, og likegyldige, personer som tilfeldigvis bodde på samme sted. Jeg hadde en gang luftet spørsmålet om skillsmisse med min mor, men hun hadde sagt, ’Vel, dere avga et løfte da dere giftet dere. Kan dere bryte det løftet?’ Så der var vi, ikke for ulykkelige, men fastlåst.

Vi ble åpnet på samme tid – og det var slutten på vårt høflige ikke-forhold. Jeg begynte å skrike til Hugh, og ble i løpet at noen få uker til en ondskapsfull kjeftesmelle. Hughs angrepsmetode var enklere. Som den stille personen han var langet han ganske enkelt ut og slo meg. Latihanen hadde åpnet Pandoras bokser, og furiene var sluppet løs. Vi befant oss i ren og skjær krig. Hvis det ikke hadde vært så pinefullt å se det veloppdragne Engelske ferniss bli fjernet, og volde og hatet bak det bli åpenbart, kunne det ha vært komisk. Jeg smiler faktisk når jeg nå skriver dette – men på den tiden var det, bokstavelig talt, giftig.

Men på den tiden hørte hundrevis av mennesker om Subud og ønsket å bli åpnet, og organisasjonen på Coombe Springs, som aldri var effektiv selv i sine beste dager, var i ferd med å bryte sammen under belastningen, så vi hadde det forferdelig travelt. Og også, med alle furiene, var det Håp. Det var en voldsom begeistring. Latihanene var herlig dramatiske, det var snakk om Den Nye Verdensorden og redningen av verden fra materialismen. Det var en selvforsterkende innbilsk følelse av å være med på forberedelsene til Kristi gjenkomst. Oppe i alt dette syntes våre personlige problemer å være relativt uviktige. I tillegg hadde vi lovet Bennett – og oss selv – at vi skulle prøve dette nye, Subud, sammen i seks måneder, for å se om latihanen ville forandre på sitasjonen og bringe oss sammen.

I mellomtiden fikk vi anledning til å se litt til Bapak. En aften etter at latihanen var over tok vi mot til oss og gikk opp trappen til stuen og så at noen av medlemmene satt og småpratet med Bapak. Etter en stund følte jeg meg frustrert over alt småpratet og så meg rundt for å se om Hugh ønsket å forlate rommet. Men akkurat da, ut fra det blå og sigarettrøken, spurte Bapak forsamlingen, ’Har noen sett en mann i latihanen?’

Jeg bøyde hodet. Alle må vel ha sett en mann i latihanen, trodde jeg. Var ikke det en del av det? Jeg hadde det iallfall. Men ingen sa noe. Bapak tok et nytt drag av sigaretten, så rundt i rommet og, med et nytt ettertrykk, spurte igjen, ’Hvem har sett en mann, i latihanen?’ Nå så jeg meg rundt. Alle ristet på hodet, nei, nei. Dette var så utrolig at jeg strakte hånden i været og sa, ’Jeg har, Bapak’, og vinket vilt fra gulvet. Alle, meg selv inkludert, ble overrasket. Alle (foruten meg) begynte å le. Jeg ble fryktelig forlegen, men jeg kunne ikke få blikket fra Bapak. Han var ung, på den tiden, og vakker. Jeg ble overveldet av vennligheten i øynene hans. ’Hvem tror du det var?’ spurte han.

Jeg er nå nødt til å gå lenger tilbake til det som faktisk hendte. Jeg var i hallen og gjorde latihan en aften, noen få uker etter at jeg var blitt åpnet., og jeg – eller heller kroppen min – lå og snodde seg på egen hånd på teppet i en slags helvetesaktig forpestet luft og drev på med noen underlige vridninger. Det syntes å være en annen del av meg – som også var meg – og denne delen knelte rolig, og ba, foran en mann. Han sto bare der, foran meg, hvit og skinnende og perfekt, og jeg knelte der og forgudet ham.

Jeg vet ikke hvor lenge dette varte. Det var en av disse hendelser der tiden synes å stoppe, og du befinner deg i en slags evig dimensjon. Og der var jeg, knelende foran denne skinnende, prektige mannen mens kroppen vred seg og skrek på teppet. Det føltes ikke det minste rart. Heller ikke syntes det rart når det kort etter viste seg en tredje del av meg, mitt kritiske hode kanskje, som så på og sa, ’Hvem i all verden er dette?’ Etterpå bestemte jeg meg for at det bare kunne ha vært faren min. Han var den mest vidunderlige mann jeg noensinne hadde kjent. Det tilfredsstilte meg – oss – alle meg.

Men det tilfredsstilte ikke Bapak den aftenen da han spurte hvem jeg trodde den mannen var, og jeg svarte, ’Faren min’. Det ble en pause. Så smilte Bapak bredt. ’Nei’, sa han mildt, ’Ikke din far, din mann, han’, idet han pekte på Hugh. ’Nei Bapak’, erklærte jeg, for høyt, skrekkslagen. ’Det var ikke Hugh. Det var faren min’. Bapak trakk på skuldrene, som om han skulle ha sagt: Som du vil. Og jeg ville, i mange år.

På den tiden var vårt ekteskapelige liv til å holde ut fordi vi brukte så lite tid sammen; det var så mye å gjøre på Coombe. Likevel, når vi var sammen, diskuterte og kranglet vi – og vi hadde ikke hatt sex sammen på to år. På bakgrunn av de lange og begivenhetsrike timene på Coombe virket ekteskapet vårt nesten som en tilfeldig biting. Men tiden gikk, og vi hadde lovet å gi det – denne nye tingen, Subud – en prøveperiode for å se om det kunne hjelpe på ekteskapet vårt.

Seks måneder etter at vi var blitt åpnet satte vi oss ned ansikt til ansikt ved et tomt bord. Skal vi skilles eller ikke?

Hugh (ulykkelig): Hva i all verden skal vi gjøre?

Jeg (irritert): Jeg vet ikke. Det er gyselig.

Hugh: Vel, latihanen har forandret litt på situasjonen.

Jeg: Ja, den har gjort det hele mye verre.

Hugh: Vel, den har rusket opp i tingene, men det er kanskje best slik i det lange løp.

Jeg (motstrebende): Så du vil gi det nye seks måneder?

Hugh: Jeg synes det. Det kan forandre tingene enda mer, og kanskje også på en ny måte. La oss gi det den sjansen. Bare nye seks måneder. Hvis det fortsetter å forandre seg…

Og det gjorde det. Vi satte oss likevel aldri ned og snakket om det igjen. Det var åpenbart, selv for meg, at tingene forandret seg så mye at alt kunne skje. Og i alle tilfeller, sa jeg helgarderende til meg selv, er jeg bare 25 så jeg kan alltid skille meg fra ham senere. Men etter de første seks månedene, da alt det nye og all oppstemtheten på Coombe var i ferd med å død hen, ble det nesten umulig å fortsette. Jeg trengte en vennlig hånd, en skulder å gråte ved, og en dag da Icksan Achmad stakk innom kontoret mitt på Coombe, pøste jeg ut mine vanskeligheter til ham. Icksan og hans kone Ismana hadde kommet sammen med Bapak og Ibu Subuh fra Indonesia, og han var på vår alder og herlig normal. Han hørte på meg med mørkt blikk, men med et ærlig uttrykk i ansiktet. Hans engelsk var minimal, og han kunne ikke har forstått en tiendedel av hva jeg sa, men han fattet tydeligvis hva det dreide seg om.

Da jeg hadde sluppet opp for ’Hugh er umulig’-historier, bøyde Icksan seg fremover og tok opp en bit jord fra gulvet. ’Dette, du’, uttalte han og la biten på skrivebordet mitt. ’Dette, Hugh’, sa han så, samtidig som han tok en halvbrent fyrstikk opp fra det overfylte askebegeret. Så: ’GUD’, sa han mens han lagde store sirkler i luften med armene. Jeg skjønte poenget: Jeg var en liten bit jord, Hugh var en halvbrent brukken fyrstikk, og Gud – eller hva det nå enn var der ute – og (formodentlig) i latihanen – var et enormt og allestedsnærværende noe. ’Gud vil at dere skal være sammen, Gud bringer dere sammen’ – Icksan skubbet de to bitene sammen. ’Gud vil at dere skal separeres, Gud separerer dere’, og han sopte bitene vekk fra skrivebordet med armen. ’Dere, gjør ingenting. Gud gjør det.’ Det passet meg utmerket. Jeg var fritatt fra ansvaret for avgjørelse. Jeg lente meg tilbake, tilfreds, og ventet på at Hugh skulle dø.

En annen ettermiddag våget vi oss opp til Bapaks stue, og igjen satte vi oss på gulvet så bortgjemt som mulig. Bapak snakket til en venn av oss som han tidligere hadde rådet til å emigrere til Amerika, og denne vennen viste Bapak flybilletten som et bevis på at han faktisk skulle reise. Det ble spøkt en del, og i en pause hørte jeg Hughs stemme, ’Bør vi også reise til Amerika, Bapak?’ Bapaks ansikt antok det avslappede uttrykket av ro som det gjorde når han mottok et svar. ’Dra til California’, sa han til slutt. ’Reis til California, slå dere ned der og arbeid.’ Dette var for meg gode nyheter. Jeg hadde alltid lengtet etter å dra til Statene, spesielt California og jeg hadde ikke noe i mot å dra dit sammen med Hugh. Dessuten, tenkte jeg fortrøstningsfullt, et nytt liv, et rent bord, og kanskje til og med et nytt ekteskapelig liv sammen.

Med det gikk ikke akkurat slik. En blir ikke kvitt sine vanskeligheter ved å reise – og det forsterket våre. Kastet sammen inn i fremmede omgivelser, med kultursjokk og uten å kunne unnslippe hverandre tilbrakte vi de første ukene i New York med trivielle meningsutvekslinger eller mutt stillhet. Imidlertid oppdaget jeg at Hughs latihan var sterk, så jeg begynte å respektere ham … litt.

Noen måneder senere, etter at vi hadde slått oss ned i Los Angeles, spurte et av de unge parene vi hadde blitt venner med om sitt eget ekteskap. De var på randen til å skilles. De spurte oss hva vi trodde og følte om det. Jeg tviler ikke på at vi ga dem mange råd som vi selv ikke klarte å følge. Jeg husker at jeg fortalte dem Icksans historie om den brukne fyrstikken og jordbiten. ’Så hvis Gud vil at dere skal holde sammen’, avsluttet jeg, ’vil dere bli gitt styrke til å holde ut til det blir bra. Hvis ikke, vil Gud atskille dere.’

To uker senere ble ektemannen drept momentant i en meget usannsynlig trafikkulykke mens ingen andre ble skadet.

Det begynte å gå opp for meg at vi lekte med ilden, denne latihanen, og at det var best at jeg ble litt mer forsiktig. Anta at Gud ville at jeg skulle død, og ikke mannen min. Alt var helt greit med denne Subud ’bedre ut enn inn’-filosofien, og tillate følelsesmessige utblåsninger i navn av ’renselse’, men – var det bestandig slik? Jeg begynte langsomt å innse at jeg var, av natur, rett og slett slem. Og at det kanskje var opp til meg å forbedre meg, noe. Forsøke å tøyle min natur, så å si.

I denne fasen hatet jeg meg selv, hatet jeg amerikanerne, hatet jeg Amerika, og jeg hatet Thomas slik han var nå. Jeg så alt dette hatet, og det var ikke bare i meg, det var meg; det syntes ikke å være noe annet. Så selv om jeg innerst inne betraktet meg som ateist, begynte jeg å be. Ikke regelmessig og ikke på knærne eller noe sånt, og bestemt relativt skeptisk – men bønn var det. ’Få meg ut av dette uføret’, ba jeg, ’Få dette hatet ut av meg. Vær så snill.’ Det var alt jeg kunne få meg til å be om. Igjen og igjen, når jeg kom på det.

Vi bodde i en billig og heslig liten leilighet i Highland Park, Los Angeles, men den hadde en vidunderlig have. En dag mens jeg satt alene og kjedet meg og så ut av vinduet, ganske avslappet, på de små kolibriene i aprikostreet kom latihanen ganske uforvarende. Og uten noen form for drama eller traume ’så’ jeg ganske enkelt at årsaken til alle våre ekteskapsproblemer var ene og alene meg selv. Jeg var ikke noen kvinne. Jeg var overhode ikke i kontakt med mitt kvinnelige selv. Så jeg var ikke Toms hustru, men hans fiende. Jeg hadde prøvd å forandre ham, gjøre ham om til noe han ikke var, og kastrere ham i prosessen. Jeg hadde på meg – eller prøvde å ha på meg – langbukser.

Jeg innså også, i dette åpenbaringsøyeblikket, at dersom jeg kunne få meg til å støtte ham, og stole på ham, og bli mer kvinnelig, så ville alle våre problemer løse seg opp. Åh, med en gang syntes alt så enkelt! Jeg reiste meg fra sofaen fylt av en ny besluttsomhet, og startet å lage aftensmat til ham, som en begynnelse.

Men en halv time eller så etter at han hadde kommet hjem fra jobben, var jeg etter ham igjen. Jeg kunne ikke la ham i fred – og iallfall ikke forandre meg over natten. Det å ha innsett hva jeg burde gjøre var én ting; det å gjøre det ville åpenbart kreve en masse hardt arbeid – flere bataljer med mitt eget naturlige selv. Når jeg ser tilbake på det, kan jeg ikke skjønne hvordan Tom kunne tåle det – eller heller, tåle meg.

De neste brikkene i puslespillet som utgjorde vårt splintrede ekteskapelige liv ble gitt meg av en av hjelperne. Et ektepar vi kjente fra Europa, Leonard og Irene James, kom for å tilbringe ferien hos oss. Jeg respekterte Irene; hun hadde en kvalitet av mild ’autoritet’ ved seg som jeg opplevde som ekte; det var ikke noe hykleri der. Så mens de bodde hos oss spurte jeg henne om hva hun trodde det betydde å være ’en kvinne’, og ’en hustru’. ’Vel, som en begynnelse må du ligge med ham’, sa hun. Da jeg protesterte og sa at det kunne jeg absolutt ikke, sa hun bestemt, ’Da må du tvinge deg. Det er hva en kvinne kan gjøre. Hvis hun ikke kan det, har mannen all rett til å lete andre steder.’

Jeg innså at det var rimelig. Jeg innså også at jeg i årevis hadde holdt Tom i et helvete til min egen fordel. Jeg ville ikke ha ham, men ingen andre skulle ha ham heller. Han hadde tatt hånd om meg – og jeg hadde også tatt hånd om meg. Det var urimelig. Så jeg bestemte meg for å tvinge meg til å ligge med ham – og det gjorde jeg! Jeg oppdaget at det faktisk var mulig, og ikke for ubehagelig. Og, ved siden av det fysiske, prøvde jeg å arbeide med ’å bli en kvinne’. Jeg visste ikke engang hva det ville si.

Tre år senere, og etter at vårt første barn var født, besøkte vi Indonesia – og der fant jeg ut hva det ville si ’å være en kvinne’. Kvinner, det vil si, naturlige kvinner, var milde, og de var sterke. De klarte å takle vanskeligheter; de bar dem. De fødte barn, og de taklet ektemennenes ufullkommenheter også. De argumenterte aldri og kranglet aldri med mennene, iallfall ikke når andre var til stede, og heller ikke hakket de på dem. Hvis de så at det var rom for forbedringer, pirket de borti mennene på mer subtilt, manipulerende vis.

Dette var ikke mer etisk enn vedvarende argumentering og hakking – men mennene opplevde det som mye mindre ubehagelig, og mye mindre ødeleggende for deres mandighet. Overraskende nok (for meg) var ikke disse kvinnene holdt nede eller undertrykt; de var bare helt andre skapninger enn mennene og fungerte bedre på visse områder. De arbeidet ofte, noen ganger utenfor hjemmet, og hvis det var nok penger til barn og hjem, gikk disse kvinnene ut og gjorde velferdsarbeid i samfunnet fordi de brydde seg om det.

På den annen side kunne kvinner være ondskapsfulle også. Med tjenere til å gjøre husarbeidet, var det rikelig med tid til å sitte rundt og diskutere andres karakter og andres gjøren og laden bak deres rygg. Til denne dag ser jeg disse samme to kvinnelige fasetter i meg: det befordrende – og det destruktive. Begge er naturlige: begge blir overskredet av de overnaturlige impulser fra latihanen – når vi tar notis av dem.

Vi reiste til Indonesia i 1962 på en tre ukers ferie; vi har vært der, til og fra, helt til nå. I motsetning til vår inntreden i Subud har det ikke vært lett; det var aldri enkelt, og det er (for en kelter som meg) fullstendig unaturlig. Vi var syke, konstant, i de første årene, noe som kanskje skyldtes det tropiske klimaet, eller maten, eller kanskje var det renselse. Vi ble hele tiden forklart, av de indonesiske Subud-medlemmene at sykdom hjalp til med å rense bort syndene til våre forfedre – og våre egne. Jeg trodde dem ikke da, men lot som om jeg gjorde det; gitt at vi bodde nær Bapak var jeg innstilt på å godta alt som kom. Og på den tiden hadde jeg overhodet ingen illusjoner igjen angående meg selv. Jeg visste at jeg var et makkverk, en hop av heslige, til og med onde , impulser – at det ikke var noe i meg som jeg kunne fokusere på og si var ’jeg’, meg selv – men, tenkte jeg, så hva er nytt?

Hva var nytt, på den tiden, var en gradvis våknende følelse av hva årsaken var til i det minste noe av denne styggedommen i meg. Jeg hadde alltid satt pris på å være i selskap med menn. Jeg hadde vært temmelig, men ikke vilt, promiskuøs før – og etter – jeg giftet meg, og aldri hatt noen skyldfølelse. Tvert i mot, siden partnere var sjeldne på den tiden (de tidlige 50-årene) hadde jeg vært forsettlig sjenerøs med kroppen min og følte at jeg på den måten bidro med noe bra i denne verden.

Nå, ti år senere, innså jeg i latihanen at hver eneste en av disse mennene hadde satt sine egne avtrykk på, og i, meg. Jeg var full av ’fremmed’ materiale. Hvordan kunne jeg da være meg selv? Etter som den åndelige renselsesprosessen gikk dypere, måtte den forstyrre disse for lengst glemte avtrykkene og bringe dem frem i lyset igjen før de kunne bli slettet og renset ut av meg.

Da det begynte å skje, ble jeg naturligvis selvmordersk. Jeg hadde imidlertid nå et barn. Jeg gikk inn i en tilstand av total desperasjon der ett vitalt spørsmål opptok meg: ville det være egoistisk av meg å berøve henne hennes naturlige mor eller ville det være edelt av meg og fjerne min tilgrisede innflytelse fra livet hennes? Hjelperne syntes å være uinteressert i min tilstand eller, når de la merke til min elendighet, lo de muntert og sa, ’Tung renselse, ja? Det er bra!’ Mine kvaler var totale. Jeg var innesperret i en celle full av mine egne ekskrementer.

Det forsvant ikke alt på en gang, dette mørket. Det var ingen plutselige lysglimt eller lykksaliggjørende visjoner, og det gikk måneder før depresjonen endelig begynte å lette. Men fra det øyeblikk av visste jeg at kjernen i problemet var borte, og at det var Håp igjen i horisonten. Alt jeg nå trengte å gjøre var å jobbe med det, ’å flittig arbeide for min egen frelse’, og med glede utholde den lidelsen jeg i tidligere år hadde brakt over meg selv. Jeg opplevde det som vanskelig, særlig dette med gleden. Men etter hvert som sporene etter de mennene jeg hadde ligget med, ett etter ett, kom til overflaten og ble slettet av latihanen, ble det med tiden lettere og lettere.

På den tiden var vi utrolig fattige. Tom, som var arkitekt, arbeidet for den indonesiske staten og fikk en statslønn som tilsvarte 100 USD i måneden. Etter at mine diverse sykdomsanfall syntes å nærme seg slutten, og den verste depresjonen hadde begynt å gi seg, bestemte jeg meg for å se etter en jobb. Vi hadde en hushjelp som kunne passe Maria, vår datter, og det var tydeligvis behov for tospråklige sekretærer i Jakarta. Eller kanskje kunne jeg undervise i engelsk til en forandring. Men da jeg nevnte dette for Bapak, virket det ikke som om han var enig.

’Du kan selvfølgelig gjøre det’, sa han. ’Men i realiteten er det slik: kvinnen er fundamentet i familien, grunnmuren som alt hviler på. Hvis fundamentet ikke er til stede, eller blir trett eller vaklevorent …’. Jeg tok hintet – og tok ingen jobb. Vi levde, og fortsatte å leve, i fattigdom. Det syntes å være best slik.

Men med visse mellomrom, gjennom årene og mellom babyene, spurte jeg Bapak om det samme. Og svarene var hele tiden at min viktigste oppgave var å ta hånd om Tom og barna. Det var min rette funksjon. Etter at han hadde fortalt meg dette ganske mange ganger, gjennom mange år, begynte jeg endelig å godta det. Det var absolutt nødvendig å ta meg av Tom og lære å bli en bedre hustru og mor. Så hvis jeg måtte gjøre det (slik tenkte jeg), var det best at jeg gjorde det skikkelig istedenfor å bekjempe det innvendig. Så jeg konsentrerte all min innsats på dette og satte i gang. Min oppgave var åpenbart å sette Toms behov foran mine, å sette ham høyt som min sønn, som min bror, som min far, og stole på ham, støtte ham og følge ham på hans vei. Kort sagt, hengi meg fullstendig til å ta meg av ham.

Tom visste naturligvis ikke hva han kom til å bli utsatt for. Fra å være kritisk og plagsom, å være kranglevoren og bent ut grov mot ham og innvendig legge skylden på ham for alt som syntes å gå galt med oss – med en gang beslutningen var tatt, forandret alt seg. Og jeg tar ikke æren for dette: det ble ’gjort for meg’ så å si. Kanskje var tiden inne, endelig.

Jeg lærte å ti stille. Det var den første store forandringen. Jeg lærte å holde munn og tie. Det neste jeg lærte (eller kanskje ble undervist i innenifra) var å la det være han som snakket. Hvis han kom hjem stille og tungsindig, ville jeg stille ham spørsmål og få ham til å snakke. Jeg lærte å stille de rette spørsmålene, og ble undervist om hvordan jeg burde lytte. Nå kan ikke dette virke som å være så mye, men for meg, med et hode som alltid var fylt med ferdige svar, var dette en hel del. Heller ikke syntes spørsmålene, eller lyttingen, å være hyklerske; det var bare noe som begynte å hende med meg, spontant.

Jeg begynte å erindre at Tom var intelligent – det hadde vært så mange år siden vi hadde ført en fornuftig samtale sammen at jeg hadde glemt hvor flink han var. Det var som en mindre åpenbaring å oppdage det igjen. Jeg begynte å like ham litt bedre, og – noe annet – å respektere ham mer. Det å sitte fast ’hjemme’ (ett rom) hele tiden var ikke spesielt interessant, så Toms liv, hvor opprivende han enn følte det, ble en kilde til forundring for meg. Jeg oppdaget også at han hadde ganske interessante synspunkter på historie og politikk. Hva jeg enn kunne få ham til å snakke om kom han frem med, for meg, nye ideer – og om alle slags ting. Han var ikke kjedelig; han var faktisk en ganske interessant fyr. Jeg ble stadig overrasket.

Gradvis ble vi venner. Jeg tror det er den beste måten å uttrykke hvordan vi følte det i den perioden; vi likte hverandre nå. Det var en stor forandring. Vårt seksualliv forbedret seg. Vi fikk et barn til. Vi ble muslimer og fikk nye navn, og været syntes å være bra. Pytt, tenkte jeg, problemene våre er over, hurra!!!

Det kunne ikke vare selvfølgelig. Latihanens natur synes å være at med en gang en hindring er passert, enten i en selv eller i livet, så presenterer Gud deg for en enda større en. I mitt tilfelle var det sex igjen. Jeg begynte å finne først én, så en annen, av våre mannlige venner uutholdelig tiltrekkende. Jeg var helt klar over at dette var vellyst, men det var nesten så deilig som kjærlighet, og fristelsen til å la det stå til og gi etter for disse følelsene (ikke å ’gjøre’ noe selvfølgelig, men bare å tenke tanken ut) var nesten uimotståelig. Igjen kjempet og slåss jeg mot mitt naturlige selv. Ingenting virket. I ren desperasjon begynte jeg å be igjen: la meg bli befridd fra denne følelsen, la meg ikke engang vise med en skjelvende finger at jeg på noen måte er påvirket av denne mannens tilstedeværelse; la meg komme gjennom dette med mitt hjerte intakt og uten at min mann blir foruroliget.

På en eller annen måte, enten ved latihanens hjelp eller som svar på mine bønner eller på grunn av mine endeløse kommandoer til meg selv om å holde fast på mitt forsett – jeg vet ikke – så overlevde jeg. Ingen skade skjedde, ingen av mennene syntes noen gang å legge merke til noe uheldig, og mine bataljer med meg selv antok en ny dimensjon. Jeg holdt meg selv intakt bortsett fra noen forbigående fornemmelser. Og selv de forsvant. Etter at dette hadde hendt med nok en fjerde eller femte mann begynte det faktisk å bli direkte underholdende! Og med den grad av separasjon fra ens (naturlige) svikefulle kropp og hjerte, har en mye mer selvkontroll. Jeg trakk et lettelsens sukk, billedlig talt, og falt til ro i et behagelig stille liv.

Det var nå blitt 1970. Vi hadde tre barn, vi hadde konvertert formelt til islam et par år tidligere, og Thomas var nå Abdullah og jeg var Salamah. Tingene begynte å falle på plass for den fjerde Subud verdenskongress i Indonesia neste år, og Abdullah var travelt opptatt med å utforme og bygge den nye latihanhallen. Vi hadde også litt mer penger som kom fra en annen jobb han hadde. Jeg ble gravid igjen og elsket det, og trakk meg tilbake, inn i meg selv, mens det sto på.

To måneder etter kongressen kom barnet, dødfødt, og nøyaktig tre måneder senere (siden jeg glemte at jeg ikke ga bryst og derfor ikke ufruktbar) ble jeg gravid igjen. Den mistet jeg etter seks måneder, i juni 1972. Hva nå enn de fysiske – eller åndelige – grunnene kunne være (og vi ble til en viss grad klar over disse), så representerte dødfødselene erfaringer utenom det vanlige, fulle av betydning og mening for oss begge. Og i løpet av denne tiden kom Abdullah og jeg nærmere hverandre enn noensinne.

Spesielt den andre aborten førte til en radikal forandring i vårt forhold. Før fosteret ble født hadde jeg tilbrakt tre måneder til sengs med kraftige blødninger. Jeg ble svak og sensitiv, så mye at det bare var to kvinner som jeg kunne tåle å ha nær meg. Mariam Kibble og Margaret Wichman pleide å komme og gjøre latihan sammen med meg to ganger i uken mens jeg lå i sengen, til og med for svak til å sette meg opp. Jeg ’så ting’ også, til og med utenom disse latihanene. Med to unntakelser har dette vært den eneste perioden i mitt hele Subud-liv der jeg har hatt hundre prosent fargefilmvisjoner, uten å tvile på deres ekthet. Jeg følte at byrder, arvet både fra forfedrene og fra Abdullah, ble løftet fra meg – byrder jeg ikke engang visste at jeg hadde båret på.

I to måneder var jeg i en sammenhengende ekstatisk tilstand. Fysisk ble jeg så svak at jeg nesten ikke klarte å løfte hodet fra puten, men indre sett fløt jeg, badet i lykksalighet og med bevissthet om at det var engler til stede. Men med en gang fosteret var født kom jeg meg raskt og innen en måned eller så var jeg tilbake i mitt vanlige pragmatiske selv. Men det var én stor forskjell: jeg var nå en del av Abdullah.

Dette er vanskelig å forklare, og jeg fant det til å begynne med ganske merkelig. Det føltes som om jeg ikke hadde noen atskilt egen eksistens lenger. Det tilkom meg, på godt og ondt, ikke lenger å være en uavhengig person. Sjelen min, eller en eller annen dyptliggende del av mitt vesen, tilhørte og var faktisk en integrert del av Abdullahs vesen. Dette tok det litt tid å venne seg til: men enten jeg likte det eller ikke syntes det nå å være en uforanderlig kjensgjerning i vårt liv.

Vi var – og er – ett. Ikke det samme, ikke engang like, men to distinkte og komplementære motsetninger inneholdt i et større hele. Akkurat som natt og dag, og eggets plomme og hvite, uatskillelig hører sammen i et hele. Jeg har nå ingen eksistens annet enn som Salamah-som-del-av-Abdullah. Da forsto jeg helt ut hvorfor en kvinne, tradisjonelt og symbolsk, tar ektemannens etternavn når hun gifter seg. Vil vi har nå vært gift i sytten år, men hovedsakelig på grunn av mitt nesten uforbederlige egenvilje var det først nå at vi virkelig ble mann og kone.

Paradoksalt var jeg nå fri. Ved at jeg til slutt med latihanens hjelp var blitt gjort til Abdullahs kone og uløselig knyttet til ham var jeg blitt fri ytre sett. Og, i kjølvannet av det forårsaket denne grenseløse forandringen i forholdet vårt en dyp og vedvarende takknemlighet for alt som hadde hendt med oss og formidlet gjennom den milde Ånden i latihanen.

Og selv ikke det var slutten på det hele naturligvis. I årene som kom måtte jeg lære hvordan jeg skulle håndtere denne friheten på et klokt sett slik at jeg holde på denne nyoppdagede enhet og renhet, og med det, mitt sanne indre selv. Men nå, helbredet etter så mange år med splittelse, både i meg selv og i vårt ekteskap, har ekteskapet blitt den sunne institusjon som det så absolutt er ment å være. Jeg gledet meg faktisk – og gjør det fremdeles – over å være hustru. Vårt seksualliv ble bedre, og det har siden da utviklet seg til å bli enda mer meningsfullt. Sex i ekteskapet, oppdaget vi, er den egentlige tilbedelse av Gud.

Så, når jeg nå i femtiårene, ser tilbake på kvalene i vårt engang umulige ekteskap, vet jeg at, gitt en engasjert overgivelse til Guds kraft i latihanen, er det mirakler og undere i overflod. Bapak pleide å si, noen ganger, at ’Gud kan gjøre det umulige’. Nå vet jeg at han har rett.

Frihet til ikke å spørre mer

Rusdi Lane (USA)

Subud har gitt meg muligheten til å tilbe Gud, både indre og ytre sett. Dette er en gave som jeg ikke kan fatte rekkevidden av. Tenk deg! Fra goldheten og trøstesløsheten i mitt vanlige liv – forestill deg hvordan det er å bli satt i kontakt med Gud – å ha ham til å vise meg hvordan jeg skal tilbe!

For å kunne tilbe den allmektige Gud, spontant, uten regler eller metoder, uten ritualer, der ingen forteller meg hvordan jeg skal tilbe, der opplevelsen er i sannhet min egen – dette er en sjeldenhet i denne verden vi lever i. Her, i denne tingen som kalles latihan, er det mulig for meg å motta ledelse, objektiv ledelse, fri fra påtrykket fra den ytre verden som jeg konfronteres med hele tiden. Hvilken velsignelse, å være tilstrekkelig fri fra meg selv og mine tanker til å kunne erfare en mektig virkelighet som kommer innenifra og utenifra på samme tid. I denne sanne friheten kan jeg uttrykke meg spontant, og være fri til å forvente det uforutsette. Dette er virkelig en velsignelse.

Subud har fått meg til å innse dette:

Ja, at jeg er i denne verden, her og nå; at jeg er en del av denne verden og at jeg tilhører menneskeslekten. Min bønn har vært, og er fremdeles, å bli en vanlig person, og jeg regner med at det vil ta meg resten av livet. Jeg har vært gjennom gode tider og dårlige tider, og jeg har kommet frem til at det dårlige er nødvendig og har en betydning liksom det gode.

Så, for å lage en lang historie kort, begynner jeg nå å leve mitt liv til fulle – og det er en fantastisk følelse å være en virkelig del av denne verden. Jeg stiller ikke lenger spørsmålene, ’Hvorfor er vi mennesker her på jorden? Eksisterer Gud? Hvorfor er jeg her?’ Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg har svarene, men jeg kan med sikkerhet si at jeg vet at jeg er på vei – så jeg stiller ikke lenger spørsmålene.

Jeg er lykkelig over å være i live.

Jeg er lykkelig over å vite at Gud er i live også.

Døden, en lykkelig begivenhet

Daniel Jannsee (Australia)

Egentlig bør jeg gå tilbake i tid til da jeg var elleve år, for det var da jeg ble penset inn på min vei.

Jeg er født i Indonesia, og da japanerne kom, ble alle vi nederlendere satt i leiere. Da jeg var elleve, ble jeg tatt ut av leieren for kvinner og barn, og flyttet til gutteleieren. Det var omkring tolv av oss i ett rom, meget enkelt, der vi sov på matter. Det gjorde meg fysisk syk, og jeg ble veldig forstyrret. Jeg savnet hjemmet mitt, moren min, alt sammen. I månedsvis var jeg syk, elendig, og jeg gråt. Hele tiden. Jeg hadde sånn hjemlengsel; hver gang jeg bare tenkte på hjemmet mitt og familien min begynte jeg å gråte igjen. Jeg var elleve.

Så, en aften da dette hendte, gikk jeg ut av huset og gikk litt unna. Det var en liten bekk nær huset, og jeg satte meg ned ved den helt alene, og for første gang ba jeg: la meg bli kvitt denne forferdelige følelsen; den har ingen hensikt, den gjør meg sykere og sykere; å, hjelp meg å mestre den.

Og det virket. Så snart jeg hadde sagt det, bedt om det, så forsvant den faktisk. Det var forbløffende – plutselig var jeg fri fra dette som hadde spist meg opp i jeg vet ikke hvor lang tid. Borte, snapp, akkurat slik.

Det viste meg, definitivt, at Gud var der, eller i det minste noe som var mye større enn meg, som kunne forandre på ting. Dette holdt meg gående helt til jeg ble løslatt. Noen år senere, i New Zealand, begynte jeg å søke fordi jeg visste at det var noe der som vi normalt ikke hadde kontakt med.

Jeg leste. Jeg leste alt jeg kunne få tak i. Det tok lang tid: Jeg fant det ikke før jeg var 35. På den tiden hadde jeg mitt eget firma, et rengjøringsfirma som tok oppdrag på kontrakt. Jeg hadde eget hus, en pen have, god plass, et verksted. Det var et stort hus og det var mitt. Men hele tiden leste jeg de vanlige bøkene, dere vet. En gang i uken møttes min bror, Hank, en annen som het Jim og jeg og snakket lenge sammen, igjen det vanlige – oppe hele natten, diskusjon om det vi hadde lest, til og med teosofi, hele bunten. Intet av dette traff meg hjemme imidlertid, før jeg ble oppmerksom på Paul Brunton. Det virket på meg meningsfylt.

I en av hans bøker tar han deg gjennom intellektet, gjennom den rasjonelle prosessen å granske intellektet. Til slutt sier han: dette er så langt du kan komme ved å tenke. Jeg hadde ingen problemer med å følge hans rasjonaliseringsprosess, så jeg visste at han hadde rett, og at intellektet ganske visst er begrenset. Brunton sier også at det som er hinsides intellektet er det som teller. Det han gjorde var å vise meg at det å søke etter det åndelige ved bruk av tanken ikke er den rette vei å gå.

Så jeg kastet alle bøkene mine og holdt opp å lese. Jeg visste nå, for første gang, at Gud, eller hva det nå enn var, måtte finne meg; det var ikke opp til meg lenger. Det måtte komme – hvis noe i det hele tatt skulle komme – fra utenfor meg, så å si. Så jeg ga opp, jeg overga faktisk bevisst det hele.

Den neste oppsiktsvekkende som skjedde var at jeg falt ned fra en stige. Jeg hadde dette store huset, og jeg hadde forsøkt å selge det i flere måneder – men i virkeligheten ikke. Jeg kunne ikke gi slipp på det, ennå. Det representerte min trygghet, det stedet der jeg kunne reparere ting, gjøre ting, lage det jeg ville. Så hver gang jeg fant en kjøper sa jeg at jeg hadde ombestemt meg og at jeg ikke ville selge det.

Da falt jeg ned av stigen. Min kone og familien var ute ved kysten, og jeg skulle dra ut til dem, men jeg måtte fullføre noe arbeid jeg hadde kontrakt på først. Så de hadde dratt i forveien, og jeg var alene. Da jeg kom til bevissthet, var jeg på sykehuset. De hadde gitt beskjed til broren min, Hank. Han var nå medeier i firmaet og kom for å besøke meg med en bok i hånden. Den morgenen hadde han gjort rent i det offentlige biblioteket med en stor gulvpoleringsmaskin og hadde dultet borti en bokhylle slik at en bok falt ut. Han tok den opp for å sette den tilbake, men hadde sett at den var om noe som kanskje kunne interessere meg og den lille diskusjonsgruppen vår, noe vi aldri hadde hørt om. Han visste at jeg trengte noe å lese på mens jeg lå på sykehuset, så han hadde tatt den med til meg. Det var en bok om Subud.

Jeg hadde lest omtrent ti setninger da jeg visste at det var det jeg hadde lett etter og at jeg kom til å forlate sykehuset raskt. Ti dager, sa jeg til legen, jeg kommer til å dra herfra om ti dager. Han lo! Han sa at det ville bli mer i retning av fem eller seks uker hvis jeg var heldig, for jeg var skikkelig smadret. Vel jeg var ute av sykehuset etter ti dager. Jeg måtte komme meg til familien og fortelle om Subud. Legen var forbløffet, selvfølgelig, men jeg kunne ikke fortelle ham hva det var. Han sa at det aldri var sånn at folk ble bra så raskt – men slik var det, jeg hadde blitt bra.

Vi skrev til adressen i England, og vi diskuterte i vår lille gruppe. Vi bestemte oss for å prøve det alle sammen, og det gjorde vi. Det var en Subud-gruppe i Wellington. Senere flyttet vi til Brisbane, Australia.

Da jeg var på sykehuset etter det fallet, ga jeg endelig opp huset. De fant en kjøper og solgte det raskt, så vi drog av sted, bare med familien. Nå når jeg hadde funnet Subud, trengte jeg ikke huset. Det betydde ikke noe for meg mer.

Nå kommer jeg endelig til poenget. Åtte år passerte, og vi fikk plutselig et brev fra Jims kone. Nå var det slik at hun aldri hadde vært interessert i Subud, og han hadde sluttet etter seks uker. Men han hadde nylig hatt et slag, skrev hun. Brevet syntes ikke å være av betydning for meg, men det gjorde det for min kone Rosanna – vi har en tendens til å arbeide i tandem kan du si, hun trigges av ting som jeg går glipp av, og (riktignok ikke så ofte) trigges jeg av ting hun går glipp av.

Vel, hun ble trigget av noe i det brevet. ’Det virker som om du bør dra tilbake til Wellington og besøke Jim’, kommenterte hun. Jeg var ikke særlig ivrig, men sa jeg ville vente og se om jeg følte for det om en dag eller to. Jeg hadde egentlig ikke råd, og siden det kanskje bare ville dreie seg om en egotripp med tro på at jeg var spesielt utvalgt til å hjelpe ham, var jeg litt betenkt. Vrient stoff dette, å være klar over sine egne motiver. En av nasjonalhjelperne dukket tilfeldigvis opp neste dag, og jeg nevnte det for ham. ’Jeg synes du bør dra’, sa han.

Jeg ankom Wellington på en fredag og dro hjem til Jim. Med en gang jeg kom til hageporten startet en sterk spontan latihan inni meg. Først da skjønte jeg at det var riktig å være der. Jims kone viste meg inn i rommet hans. Han satt der hele dagen. De store øyeblikkene i hans daglige liv var å reise seg fra stolen og gå til postkassen. Det var alt han kunne gjøre. Han kunne ikke snakke, iallfall ikke skikkelig, og da med store vanskeligheter. Han bare satt der, hele dagen, hver dag.

Da han så meg – og husk, dette var etter åtte år – bøyde han seg fremover og tok opp en bok fra bordet ved siden av seg. Det var en Subud-bok, og han hadde den liggende hos seg hele tiden. Han hadde slitt med å prøve å lese den, men når han kom til slutten av en setning, hadde han glemt hva de dreide seg om. Han evne til å tenke var forsvunnet. Men han fortsatte å slite med den; kanskje var det det eneste som holdt ham gående.

Jeg sa at jeg ville komme tilbake mandag og gjøre latihan med ham hvis det var det han ville, og han sa ja. Jeg var ikke hjelper, så jeg tok kontakt med de lokale hjelperne. De testet for å finne ut om det var OK om jeg gjorde latihan med ham hver dag i de ti dagene jeg skulle være der. Så dro jeg hjem til min bror Hank – jeg skulle bo hjemme hos ham.

Hank var fremdeles veldig kynisk og hånsk, trodde naturligvis at jeg var litt sprø og holdt det gående med å argumentere med meg om Subud. Men han hadde ikke noe i mot at Jim og jeg gjorde latihan hjemme hos ham. Jeg ville nemlig ikke gjøre latihan hjemme hos Jim – for der var Jims kone, og jeg følte meg mer til pass hjemme hos Hank.

Den siste latihanen jeg hadde med Jim var interessant. Jeg så – vel, dere vet hva jeg mener med ’så’ – en mann, jeg visste ikke hvem det var, som sto i gangen. Han så på alle dørene som ledet ut fra gangen, tilsynelatende med et ønske om å gå gjennom en av dem ute av stand til å velge hvilken. Han så seg rundt, men alle dørene var lukket. Det var den siste latihanen jeg gjorde med ham, og da jeg overlot ham, så å si, til de lokale hjelperne, sa jeg til dem, ’Jeg er overbevist om at en eller annen i dette området vil komme til Subud snart. Jeg så en i gangen, men dørene var fortsatt lukket for ham. Han kan ikke komme inn ennå.’

Mitt besøk i New Zealand skulle vise seg å være mye mer meningsfylt enn jeg innså da. Den hyggelige tiden vi hadde sammen, Hank og jeg, medførte at mange av de gamle uoverensstemmelsene mellom oss forsvant.

Tre måneder senere, en lørdag morgen, fikk jeg en telefon med beskjed om at Hank var på sykehuset. De hadde konstatert at han hadde uhelbredelig kreft.

Så snart jeg hørte det, mottok jeg forklaringen på hva jeg hadde sett i den latihanen hjemme hos ham: ’Mannen i gangen’ representerte broren min. Han hadde kommet inn i huset Subud, men hadde ikke kommet lenger enn inn i gangen. Hans jiwa, hans sjel, hadde visst, så å si, tre måneder i forveien, at han kom til å dø og var på leting etter ledelse til å finne den rette døren når tiden var inne. Minner begynte nå å komme tilbake til meg som bekreftet dette, slik som den gangen da Hank helt ut av sammenheng hadde plumpet ut med at han ønsket at han var som meg – med referanse til min uavbrutte praktisering av latihanen og det han kalte min ’tro’.

Bapak sa engang noe i retning av at når et Subud-medlem dør, er det ikke bare noe vanlig som skjer, men at begivenheten på et vis blir merket, at den på et vis har betydning. Jeg ble vagt klar over at jeg hadde begynt å delta i en slik viktig hendelse tre måneder tidligere.

Det neste problemet var å avgjøre når jeg skulle reise over Tasmanhavet, for tingene kunne trekke ut i fire til seks måneder ifølge legene. Jeg kunne selvfølgelig ikke reise dit å henge rundt i måneder, så jeg hadde ingen annen mulighet enn å overgi hele situasjonen. På det tidspunkt følte jeg meg som en skuespiller i et teaterstykke som ble skrevet samtidig som det ble spilt. Alt jeg kunne gjøre var å underkaste meg og følge opp tingene etter hvert som de dukket opp.

Følgende mandag gikk jeg til reisebyrået og ba om en billett til Wellington, slik at jeg kunne ankomme tirsdag innen klokken tre om ettermiddagen. Jeg vet ikke hvorfor jeg ba om det, men det føltes riktig. Dere kan merke dere tidene her, for fra da av ble alt nære på. De klarte bare å skaffe meg plass på et fly som ville ankomme fire timer senere, klokken syv om ettermiddagen. Jeg bestilte, ga dem mitt telefonnummer og dro hjem. En halv time senere ringte de for å fortelle meg at de på grunn av avbestillinger kunne få meg med på et tidligere fly. Så jeg ankom flyplassen klokken tre likevel og sykehuset klokken fem.

På det tidspunkt hadde Hank vært i koma en god stund, men da jeg gikk inn i rommet hans, åpnet han øynene og sa, ’Jeg er virkelig glad for at du kunne komme. Hvor vidunderlig å se deg.’ Tro meg, han var på ingen måte den slags person som uttrykte seg slik eller som viste sine følelser. Han var den intellektuelle i familien, og mer reservert enn resten av oss.

Vel, vi hadde en prat, og så falt han tilbake i koma. Han kom ikke til å snakke igjen. Det var åpenbart at hadde det ikke vært for Guds hånd i alt dette, ville jeg vært timer forsinket – fire timer for å være nøyaktig.

Nei, jeg fortsatte ikke å være sammen med ham som dere kanskje ville trodd. Jeg dro kort etter. Jeg følte at jeg burde være sammen med familien hans den natten. Så jeg dro, men vendte tilbake til sykehuset ti over ti neste morgen. Jeg hadde bedt barna hans om å ikke dra sammen med meg, og da jeg kom inn i rommet, var det åpenbart at tiden var inne for å gjøre en latihan med ham. Forholdene var imidlertid håpløse. Jeg ba stille om hjelp. Som et mirakel ble rommet tømt, og den siste sykepleieren lukket døren bestemt til rommet. Vi var alene, og jeg begynte å motta latihanen.

Plutselig ble Hanks armer løftet opp fra dynen og opp i været. Jeg trodde at han var på vei ut av koma, og at han kanskje ville si noe, så jeg stoppet latihanen og gikk bort til ham. Da jeg gjorde det, falt armene hans ned igjen, og jeg innså at han ganske enkelt gjorde latihan med meg mens han var i koma. Jeg fortsatte med latihanen. Og der var mannen i gangen med dørene – alle lukket – og han så på dem og håpet å bli ledet gjennom en av dem.

Latihanen fortsatte, og vi var tilbake på sykehuset. Hanks pust var grunn og uregelmessig. En kort stund ble pusten hans raskere og så stanset den, og da den gjorde det, visste jeg at en av de dørene var blitt åpnet for ham, og at han hadde gått gjennom den og videre. Hank var ikke lenger i denne verden, men jeg visste at han var i live. Jeg følte meg umåtelig lykkelig.

Latihanen stoppet, og jeg satte meg ned ved siden av sengen. Selv om jeg vagt hadde sett og hørt at han ikke pustet lenger, var jeg ikke spesielt bevisst at broren min var død; opplevelsen i latihanen stred mot det på et vis.

Jeg så på klokken. Den var ti over halv elleve. Hele denne utrolige begivenheten hadde funnet sted i løpet av en halv time. Jeg innså nå at broren min hadde kunnet dø når som helst i løpet av natten – men jeg følte at han hadde ventet slik at jeg kunne være der og dele denne latihanen med ham. Det hadde vært hans første latihan på ni år, og hans siste på denne siden av døren.

Dette liv og etterpå

Deborah Bentin (UK)

Kontakten med Subud er for meg en nåde, en gave som enhver kan motta som er villig til å underkaste seg og sitt liv under Guds vilje. Da jeg mottok denne nåden for over 28 år siden, ble jeg nesten med en gang oppmerksom på en helt ny indre del av meg selv, en del som var helt atskilt fra kroppen, tankene og følelsene. Denne nye, eller nyoppvekkede, delen av meg selv var i stand til å observere med henrykt forbauselse bevegelsene som oppsto i kroppen, følelsene som rørte mitt hjerte og til og med tankene som passerte gjennom mitt hode.

I min uvitenhet innbilte jeg meg at jeg ikke lenger kom til å oppleve vanskeligheter; jeg trengte bare å tillate latihanen å begynne i meg, og så ville alt falle smertefritt på plass. Det var på samme måten som første dag på kunstskolen da jeg presset fargene ut på paletten og begynte på mitt første oljemaleri: bare begynnelsen; bare den første smaksprøven, med mange lærepenger i vente og mange mørke stunder å gå gjennom.

På den tiden da jeg ble åpnet i Subud var jeg allerede over 40, så det var mange forutinntatte ideer og uvaner som måtte korrigeres. For eksempel var jeg tilbøyelig til å snakke om egoet og betrakte egoet som en fiende av alt åndelig – noe som måtte fortrenges for enhver pris hvis en skulle ha en mulighet for å komme til himmelen.

Gradvis begynte jeg å innse at selv om det bare er sjelen som kan komme inn og forbli i himmelen, er kroppen, tankene og følelsene nyttige tjenere å ha mens vi lever på jorden, og at de burde behandles godt. I alle de store religionene pekes det på dette – at kreftene i kroppen, følelsene og tankene bør være våre tjenere og ikke våre herrer.

Når dere hører dette, tror dere kanskje at jeg etter 28 år i Subud aldri bruker kroppen feil, aldri gir etter for negative følelser og aldri blir bytte for ukontrollerte tanker. Vel, dessverre. Men jeg påstår at jeg nå er atskillig mer klar over dette og er sjeldnere offer for slikt. Jeg er kanskje mer som en av de kloke arbeidsgivere som til en viss grad tolererer sine ansattes luner siden de er de best tilgjengelige.

Da jeg først mottok denne gaven ville jeg naturligvis dele den med de av mine venner som jeg trodde ville bli glad for den. Flere av dem avviste den som å være ’for lett’, andre trodde det måtte være en hake et eller annet sted. Jeg ble minnet om de to velstående unge menn som tok ut 100 nye ettpundsedler (i de dager da et pund var verdt noe) og eksperimenterte med å dele dem ut på Piccadilly Circus. Ett eller to barn kom og ba om en; en eller to personer tok en med et smil, som om de skulle sagt, ’Selvfølgelig, dere lurer ikke meg’, mens de fleste skyndte seg videre og avslo tilbudet.

For de fleste er det like lett å motta Subud-kontakten som å unnfange et barn. Den vanskelige delen kommer senere. Så hvorfor begynne? Hvorfor få barn? Instinktet, som sikrer fortsettelsen og evolusjonen av menneskerasen, synes å være grunnleggende for mennesket. Så også, tror jeg, er behovet (i det minste for noen) for å strekke seg oppover og utover mot det som er høyere. Å elske, å tilbe, å uttrykke og tjene det høyeste når vi ser det, er kilden til all sann kunst og religion.

Siden Subud ikke er noen religion, bidrar Subud til en naturlig økumenikk der alle er forent samtidig som de praktiserer sin egen religion. En stor glede for meg i Subud har vært å tilbe i latihanen sammen med kristne fra ulike kirkesamfunn, muslimer, jøder, hinduer, buddhister og de som ikke har noen formell religion.

Samtidig har mange funnet gjennom Subud en dypere forståelse og opplevelse av sin egen religion, og en del har vendt tilbake til å praktisere den. Andre, uten noen spesiell religion, har funnet en de føler seg hjemme i, mens atter andre har vært tilfredse med å bare følge latihanen. Målet er det samme for alle, men veiene til det målet er mange, og for hver av oss er skrittene individuelle.

Kristne mystikere skiller mellom tre stadier på den åndelige vei: renselse, illuminasjon og, til slutt, union. Min erfaring har vært at vi i Subud mottar så mye illuminasjon som vi kan makte, tett ledsaget av renselse. Det er illuminasjonen som viser oss våre feil: disse to veksler kontinuerlig. Vi kan til og med bli innvilget en smakebit av unionen, men for de fleste av oss er ikke denne tilstanden permanent – vi er vanlige mennesker, ikke helgener, og jeg mistenker at den ofte heller ikke varte for dem.

Som kveker arbeidet jeg i mange år for fred, og jeg forstår de som gjør det nå. Men jeg har kommet frem til at arbeidet må begynne inne i meg selv, og at en eventuell fred vil først komme når et tilstrekkelig antall mennesker har fred inni seg selv. Frem til det skjer, tror jeg at verdenssituasjonen vil forbli desperat, ikke bare kvantitativt, men også kvalitativt, og at uten en innsprøytning av nåde vil utsiktene være dystre.

Subud virker i verden gjennom sine medlemmer, både på det åndelige og det praktiske området. Heldigvis er det nå mange unge i Subud; mange har fulgt i sine foreldres fotspor, mens andre er blitt drevet av en søken etter en dypere virkelighet enn den vi møter i dagliglivet. De har mindre som må fås ut av hodet enn vi eldre; de er enklere, mer direkte i sin fremgangsmåte og i sin mottagelse. Likevel er alder ikke viktig: i det åndelige liv er det intet generasjonsgap.

Jeg er nå i mit syttiende år og kan se tilbake på et langt og interessant, men langt fra lett liv. Jeg liker å se tilbake, men ikke å dvele ved det. Det er nuet som betyr noe. Jeg er klar over at jeg har vært velsignet med flere talenter som jeg ikke har utviklet i fullt monn – flagret for mye fra blomst til blomst – så jeg håper at jeg i denne forberedende verden skal kunne bruke den tiden som er igjen godt og til fulle.

Dette er viktig, ikke bare for meg selv, men fordi hvor liten rolle vi enn har å spille i det evige drama, er det livsviktig at vi spiller den korrekt og så godt vi kan – på jorden som i himmelen.

Jeg tror at jeg har fått mange smakebiter av den tilstand vi kaller himmelen, i latihanen. Ord kan ikke beskrive dette; den er uendelig skjønnere enn alt denne verden har å by på, så jeg kan bare se frem til den, nesten lengte etter den. Det fritar meg selvfølgelig ikke fra å arbeide til fulle med det jeg er ment å skulle gjøre her, hvor ordinært og betydningsløst det enn måtte synes å være.

Siden kroppen, sammen med følelsene og tankene, er det vi er utstyrt med for vårt liv her på jorden og som tjener dette livet best når de er styrt fra en høyerestående kilde, er det klart at dette utstyret må kasseres når døden inntreffer. De kommer fra jorden, og de vender tilbake til jorden. Det som fortsetter til livet etter dette liv er sjelen som, helt naturlig, vil bli trukket i retning av det stedet den er utstyrt for.

Jeg har merket meg rådet Jesus ga til sine disipler: at hvis de ble invitert i et selskap, skulle de sette seg nederst ved bordet, siden det er mye bedre å bli bedt om å sette seg høyere opp ennå bli anmodet om å flytte seg lengre ned. Jeg vet ikke personlig hvor min rette plass er; jeg er bare takknemlig for å ha blitt invitert til festen i det hele tatt.

I mellomtiden ser jeg ( det ’jeg’ som ble vakt til liv for 28 år siden) frem til livet etter livet med den behagelige, kriblende forventning til en som snart skal begynne et nytt eventyr.

Etterord

I denne usikre, hjemsøkte, men vakre verden vi lever i, der materiell velstand og stadig mer teknologi har kommet til å dominere vår kultur og ødelegge den naturlige balansen i vårt liv – i en slik verden kan de korte historiene i denne boken virke som nonsens på dere. Fra én synsvinkel er det nettopp hva de er: non sense innenfor de grensene våre sanser er i stand til å fatte.

Hvorfor det? Kanskje er det rett og slett fordi kilden til erfaringen av Subud synes å være lysår hinsides nivået på vår vanlige tankevirksomhet. Store mystikere og helgener har bevitnet dette: at det bare er ved suspensjon av ens evne til å resonnere og ved opphør av ens vanlige følelser at en kan bli åpen for å motta den uerkjennelige Guds kraft. Hva den kraften kan gjøre for en og for menneskeheten er like mye hinsides det vi kan forestille oss. Mange av historiene bekrefter kanskje dette på en enkel måte.

De viser hva forfatterne har opplevd. Det vil si at det er en virkelighet bak og hinsides begrensningene til menneskets tenkeevne og forståelse. At ’vi ikke er alene’. Når seriøse og lærde mennesker benekter dette, er det utelukkende fordi de ikke har opplevd det. Likevel er det absurd at vi av natur skulle være sultne bare etter frihet og ’brød’. Det er å se helt bort fra menneskets sjel. Sjelen trenger å tilbe på den eneste sanne måte, nemlig ved total underkastelse under Gud. I løpet av historiens gang er denne tilstanden tidligere blitt innvilget til bare en håndfull menn og kvinner som, mens de fremdeles var i live her, ble brakt hinsides sitt menneskelige nivå og til den guddommelige verden.

Så langt jeg kan si er det uvanlige og – historisk sett – enestående ved Subud at ’kraften’ som mottas i latihanen kan gis videre til andre, til dere, til meg, til alle. En trenger bare å be om den. Dette er ’åpningen’. Og når en først har vent seg til å erfare denne åndelige energien, kan en finne den inne i seg selv når som helst og hvor som helst – igjen ved bare å be om det.

Det er min forståelse at latihanen i Subud er en nåde som en ikke kan forestille seg, fra vår Skaper som er allmektig og allvitende, og som, synes det, vil at vi individer skal ha denne motgiften mot den usikre situasjonen i vår verden.

[1] Subud: En sammentrekning av sanskritordene Susila, Budhi og Dharma. Susila står for å leve et moralsk godt liv. Budhi står for den guddommelige gnist, sjel, indre essens i en person. Dharma står for individets forpliktelse til og arbeid for å realisere de første to gjennom å overgi seg til Guds kraft.

[2] Latihan: Et indonesisk ord som betyr trening, praktisering, å bli vant til noe. Brukt i Subud for å betegne (a) den åndelige treningen som medlemmene opplever i grupper; (b) for individet, følelsen og opplevelsen av en mild kraft, vibrasjon, eller energi i kroppen; og (c) den langsiktige prosess av åndelig utvikling som treningen forårsaker.

[3] Bapak: Et vanlig indonesisk ord som betyr far eller en ’respektert eldre mann’. Her refererer ordet til den javanesisk-fødte grunnleggeren av Subud, den mannen som først mottok kontakten med energien eller Guds kraft som andre nå også opplever i latihanen. Mens han levde reiste Bapak mye omkring og ga forklaringer om latihanen til Subud-medlemmer. Han sa om og om igjen at han bare var et vanlig menneske, ingen læremester eller guru, og at vi bare hver for oss kunne finne realiteten vedrørende Guds kraft. Bapaks fulle navn er Muhammad Subuh Sumohadiwidjojo. ’Subuh’ er navnet på islams morgenbønn og har ingen tilknytning til ordet ’Subud’. Bapak ble født 22 juni 1901 og døde 23 juni 1987.

[4] Varindra Vittachi. Director of information and public affairs for the United Nations Population Fund (1974-1979. Fra 1980 til han gikk av for aldersgrensen i 1988, var han Deputy executive director of UNICEF. Han var styreleder for World Subud Council i mer enn 25 år.

[5] Åpning: Åpningen, bli åpnet. Første gang en person tar del i Subuds åndelige latihan og mottar kontakten. Det ubevisste begynner å åpnes, og en endringsprosess begynner.

[6] Testing.: Dette har en spesiell betydning i Subud. Det står for en metode til å få svar på spørsmål som ikke kan besvares tilfredsstillende ut fra fornuften eller vanlig folkevett. Spørsmål blir stilt til den åndelige kraften selv, og svarene oppleves enten ved fysiske bevegelser eller i følelsene eller, nå og da, direkte i ens forståelse.

[7] Ronimund von Bissing, Songs of Submission, s. 121. (London 1962, James Clarke and Co.)

[9] Wisma Subud: Navnet på Bapaks tilholdssted utenfor Jakarta